hits

Det er viktig å bli forstått, hørt og tatt på alvor.

Hei. Jeg blogger ikke så ofte lengre fordi jeg har ting jeg sliter med som tar mye energi fra meg, så har ikke overskudd til å samle tankene og skrive om dagen. Men har akkurat gått igjennom en operasjon,så har jo håp på at mye skal bli lettere fremover nå. Men så fikk jeg bare lyst til å skrive litt om hvor viktig det er å bli forstått, hørt og tatt på alvor. For jeg har innsett at det viktigste i veien med å bli frisk psykisk er å bli hørt og forstått, noe jeg føler få tall jeg har snakket med har gitt meg, og regner med det er flere der ute som sitter med samme følelsen.

Og enda en ting som jeg vil ta opp, som er livs viktig at noen må gjøre noe med! Det er at vi som har vært/er rusmisbrukere, eller har psykiske problemer, vi blir ikke tatt seriøst. Når vi drar til legen for vi uansett høre at det er angst eller noe.. Var en gang jeg var hos legen fordi jeg fikk smerter i føttene og hovnet opp når jeg tisset, da får jeg beskjed om at det er angst, angst kan gjøre så mye rart, så gir han meg noen sobril og da var liksom det problemet ute av verden.. Jeg mister helt troa selv, når hver eneste gang jeg er syk for jeg beskjed om at det er angst... 

Og nå skal jeg fortelle dere om det syke jeg nettopp opplevde etter operasjonen, (ønsker ikke å gå inn på hva jeg opererte her på bloggen) men etter operasjonen hadde jeg syke smerter, som alle ville fått etter en operasjon, og det var akkurat som de trodde jeg løy om at jeg hadde smerter bare for å få smertestillende, enda jeg sa at intravenøst oxynorm ikke hadde effekt, de hadde lest i jorunalen min at jeg hadde hatt tidligere rus problemer og da dømte de meg, jeg er jo bare et menneske jeg også, som føler de samme tingene som alle andre, og i dette altså smerter.. Men dagen etter kom det inn ei sykepleier som virka kjempe snill og omsorgsfull, MEN så hadde hun vært å lest i journalen min, å da dømte hun meg også.. Hun kom inn for å vekke meg og det hun sier til meg ''huff, du er helt psykisk nedbrutt du, du klarer ingenting, en som er psykisk utviklings hemma klarer jo mer enn deg, skal jeg ringe krise team når du kommer ut her i fra'' og jeg hadde ikke nevnt noe om angst eller at jeg sleit, hvordan kan hun si at jeg er helt psykisk nedbrutt, jeg hadde akkuat hatt en operasjon hadde hun helt glemt det da.. Og de ville ha meg opp å gå, men jeg klarte ikke fordi jeg hadde så sykelige smerter, men siden jeg har i journalen at jeg har tiderligere rus problemer og psykiske problemer, trodde de jo at det kun var det psykiske.. så jeg presset meg opp for å gå en tur i sterke smerter og jeg kjente selv i kroppen at noe var veldig galt, men de hørte ikke på meg..

Så dro jeg hjem, og klarte ikke tisse så drar på legevakta for å sette inn kateter, så drar jeg hjem og har så sterke smerter som begynner å spre seg rundt i hele kroppen, og jeg ble faktisk veldig lei meg fordi ingen hadde hørt på meg og de frekke kommentarene jeg hadde fått på sykehuset, og jeg kjente i kroppen min at noe var veldig galt men begynte selv også å ignorere symptomene som braste rundt i kroppen min.. 

Morgenen etter klarte jeg ikke våkne, det føltes litt ut som om jeg lå i koma, hvor jeg var tilstede men samtidig helt borte, jeg kjente smertene var så sterke så jeg ble helt paralysert, jeg følte meg sikkelig dårlig, Bestefaren min kom på besøk en tur på morgenen, og jeg gløttet litt på øynene å så på han, og da så jeg 4 stk av han, samtidig som synet mitt bare bølget seg og lyset som kom inn igjennom øynene mine kjentes ut som nål stikk langt inn i hodet..Når mamma og bestefaren min snakket hørtes det bare ut som en slags uling/susende rar lyd.. 

Plutselig blir jeg hentet av ambulansen noe jeg ikke hadde fått med meg, de mistenkte sepsis.. Jeg var ikke til stede mens noe av det her skjedde, jeg hadde ikke vist hva jeg het eller noe, så hadde jo fått en sikkelig post oprativ infeksjon.. 
så nå er jeg tilbake på skehuset, hvor jeg får ordentlig behandling. Tror de tar meg litt mer på alvor nå, når de så de hadde gjort en tabbe..

Men den tabben kunne kostet meg livet.. hadde jeg ikke kommet meg på sykehuset da, eller om jeg hadde vært alene, hadde dette gått sikkelig ille.

Og jeg tipper jeg ikke er den eneste som opplever å ikke bli tatt på alvor på grunn av psykiske problemer og rus i journalen.

Det er så viktig å se menneske for det man er, ikke for hva man har gjort eller historien til personen. Vi er mennesker alle og bygd likt, og vi er ikke hva vi har gjort, vi er så mye mer, og det er det mange som ikke klarer å se, folk dømmer bare de hører at du har angst eller rusproblemer, da blir du så sett ned på, og i verste tilfeller kan det koste liv.. Jeg håper noen griper inn å gjør noe med dette problemet, man føler seg jo ikke akkurat så veldig mye verdt når man blir fortalt at man er psykisk nedbrutt, er man ikke det da, kan man fort bli det når man hører det der..

klem, ha en fantastisk kveld! <3

Depresjon, livet i helvete!

Hei alle sammen! 😄 jeg er veldig lei for at jeg ikke får blogget så mye. Men har veldig lyst til å blogge hver dag, men er ikke alltid energien min er helt med på det dessverre.

Men passer på nå da! Og tenkte jeg skulle skrive litt om depresjon og hvordan jeg takler og lever med det og litt om hvordan situasjonen min har vært og er nå.

Så jeg vil bare si at grunnen til at jeg har vært fraværende er på grunn av en dyp depresjon. Alt begynte på den institusjonen jeg var innlagt på i fjor høst/vinter, at jeg følte meg dårlig behandlet og at de krevde mye fra meg som jeg ikke var i stand til, og følte meg mye presset og dårlig på grunn av at dem krevde så mye av meg og ikke så meg der jeg sto i livet da, jeg trengte ikke press til å gjøre ting, jeg trengte kjærlighet og forståelse, som ikke var snakk om å få der.. Så depresjonen min begynte å grave seg langt inn i meg da, for dem fikk meg til å føle meg som et null som ikke klarte noe..

Det gjorde så vondt å begynte å gråte meg inn i søvn hver natt, føltes som et fengsel.. INGEN lyttet på meg, dere kan jo tenke dere hvis det har skjedd noe i livet som er vanskelig å takle og alle snur ryggen til dere og ikke lytter.. det er vondt altså!

Jeg fikk masse medisiner, jeg fikk anti-depressiva, Orfirl (anti-epileptisk medisin) men for kramper under avrusning, fikk største dosen på Vallergan (anti-histamin) men for søv, Stilnoct (innsovning medisin) som man skal gå Max på i 3 uker, jeg brukte det 3 måneder, sobril (nedtrapping og angst medisin), Truxal (anti-psykotisk medisin) for å roe meg, også fikk jeg noe jeg ikke kan huske navnet på men var egentlig hjerte medisin men i mindre doser brukes det mot angst, også brukte jeg Lyrica for angst lidelse, og den medisinen kan man ruse seg på.

Og jeg begynte å slite veldig for jeg måtte bare holde ut så jeg kunne starte på ADHD medisin, så jeg begynte å hente ut Lyrica selv på apoteket å begynte å ta store doser så jeg kunne slappe av.

Og yea, jeg ble avhengig av det.. Til slutt sku dem slutte med ALLE medisinene på en og samme tid, og alle kan gi sikkelig seponering symptomer, og de brå slutten på alt med en gang, det var jo veldig vanskelig for meg.

Jeg kjente jeg begynte å grave meg enda dypere ned i en depresjon, så brukte jo Lyrica for å roe ned alt av seponeringen av medisiner og en trøst for at ingen lyttet til meg.

Jeg kjente meg ekstremt ensom, følte meg helt tom, og begynte med selvskading igjen, og ville helt ærlig bare kutte meg over strupen å bli ferdig med det forferdelige livet jeg hadde.

Men var litt redd og tenkte på mamma, pappa og brødrene mine og da ble det veldig vanskelig å ta livet mitt.. Men det som etterhvert begynte å bli et problem, var at tanken mine begynte å endre seg til «Jeg tror faktisk at det ville bli mye bedre for dem om jeg bare hadde vært død, da ville de slippe bekymringer og stress på grunn av meg, jeg burde bare gjøre det».

Men så kom dagen hvor jeg endelig fikk begynne med ADHD medisiner (Elvanse) men det ble vanskelig, for hvis jeg ville på permisjon en helg som jeg virkelig trengt, begynte sjefen der å true meg med å seponere medisinene mine og fikk ikke med medisiner på perm.

Så jeg ringte fylkeslegen og fikk støtte der og tror hun ringte dem for de virket så stresset etter det..

Ble utrolig vanskelig for meg å være der så til slutt valgt jeg å dra hjem etter 2,5 måned, hadde bare igjen 2 uker, men det ble så vanskelig for meg. Var så ille at jeg tror jeg seriøst hadde tatt livet mitt om jeg ble der 2 dager til. Så jeg dro derfra..

Jeg kom hjem med masse vonde tanker og følelser og ikke minst et helvete med sinne.. og viste ikke hvordan jeg skulle takle det.

Jeg var hjemme hos mamma, men hadde tatt med meg en tung og dyp depresjon, og i all hemmelighet en avhengighet av Lyrica..

følte jeg hadde et slags grått slør over øynene mine, og var virkelig ikke til stede å fikk med meg noe av virkeligheten, jeg var helt fast i mitt hode og de mørke, vonde, slitene tankene mine. Jeg begynte å føle meg mer og mer ensom og jævlig. Jeg sluttet og ordne meg, og bare lå på sofaen eller i senga.. jeg klarte ikke lenger å gråte, og lo ytterst sjeldent.. Jeg var stresset over hva jeg ville med livet mitt, og følte at jeg ikke ville klare noe uten Lyrica, selvom jeg innså at jeg hadde et problem og prøvde å kutte det ut mange ganger selv, men ble bare dratt enda lengre med i helvete..

Og en dag dro jeg på dps, og psykiateren der syntes dem hadde gjort en stor feil og mistakelse og var forbannet på dem. Så jeg fikk starte opp igjen med ADHD medisiner, og det hjalp meg veldig! Jeg kom meg mer ut av sofaen å begynte å trene litt, og drive med litt kreativt hånd arbeid.

Og i Januar til februar var jeg og mamma i Thailand og besøkte pappa. Det var en helt fantastisk tur og en enorm opplevelse! Fikk opplevde og se mye! Vi klappet tigere og rei på elefanter, og fikk sett mye kult buddhistenes kultur og tro, veldig spennende, anbefaler alle å ta en ferie i Thailand! ☺ Å da vi dro dit måtte jeg brå slutte med Lyrica fordi mamma viste ingenting om at jeg tok det og ville heller ikke få problemer i tollen med det. Så de første dagene var jeg litt abstinent i tillegg til jetlag.. Hehe.. Men gikk bra og hadde en kjempe tur! ☺

Når vi kom hjem fant mamma ut at jeg drev å misbrukte Lyrica, og jeg selv ville ha hjelp til å kutte ut, så hun prøvde å hjelpe meg, men jeg klarte det ikke. Så jeg sa det til min lege som først prøvde å hjelpe meg, uten at deg gikk veldig bra.. så til slutt sa jeg det på DPS og de lyttet virkelig ikke til meg, jeg hadde det vondt og var grunner til at jeg gjorde det, og alle kan feile litt mener nå jeg. Og i en sånn sår situasjon trenger man ikke noen som er strenge å kommer med peke fingeren, man trenger en som kanskje kan gi deg en klem og være forståelsesfull og lytte og sette seg inn i situasjonen, sånn det burde vært. Men det var absolutt ikke sånn jeg ble møtt.

Så psykiater sendt Mail til min lege om anbefalinger om seponering av både Elvanse og Lyrica.. Dette ble for mye for meg. Og så ble plutselig legen min jævlig kjei mot meg, han hørte meg ikke han heller og gikk i mot meg han å, følte jeg ble dømt som en jævla narkis.. Jeg ble fylt med så mye sinne.. Nå var det ingen som lyttet til meg.. Nå var det ingen som hørte på meg lengre..

Legen min ga meg en nedtrapping på Lyrica og kunne fortsette med at jeg avleverte urinprøver. Og det gjorde jeg.

Men så ble jeg veldig syk, tisset blod osv.. hadde syke mage smerter, kastet opp alt jeg spiste.

Var på legevakt mange ganger og til slutt ble jeg innlagt og de fant ut noe galt med meg som jeg er usikker på om jeg vil dele nå, men kanskje på et senere tidspunkt. Men jeg skal operere. Og ble opplært til å selvkatetrisere meg, for jeg har problemer med vannlating. Også mens jeg er på sykehuset får jeg melding om at Elvanse blir seponert på grunn av uteblitt urinprøver, og han viste jeg var syk og lå på sykehuset. Følte han gjorde det kun for å irritere meg.

Og en ting, anti-depressiv som jeg har gått på nå i 2 år og har hatt ønsker om slutte med lenge fordi det står i felleskatalogen at man skal bruke Max i 9 måneder.. og jeg har brukt det over i 2 år, men verken lege, psykolog eller psykiater er intressert i å hjelpe meg med det, så har begynt å trappe ned forsiktig nå, og føler jeg får livet mitt mer og mer tilbake når jeg går ned på doser, følelser jeg nesten har glemt kommer tilbake og håper ikke det bare er en midlertidig greie, tror virkelig anti-depressiva har gjort meg mye flatere enn jeg følte når jeg fikk på den største dosen.. veldig godt å finne tilbake til gode følelser.

Har også begynt å gå til healer som hjelper meg masse!! Veldig spennende.

Og kan fortelle at Pappa har vært her i 2 måneder nå for å støtte meg mens jeg holder på med nedtrapping og seponering av medisiner.

Hehe..

Ja, håper ikke dette ble et rotete innlegg.

Stor klem, og god natt til dere alle <3.

Alle er verdifulle! ❤

Mobbing, Ikke greit!

Hei, har ikke blitt så mye blogging etter jeg dro til Thailand. Men Here we go..

Jeg har kanskje blogget om dette før, men det er faktisk et veldig viktig tema, så er veldig greit å ta det opp igjen.

Alle har sikkert fått en kommentar en gang i livet som man tok seg nær av og kjente virkelig på følelsene sine at den kommentaren svei langt inn i hjerte, eller hva? Og man kan henge seg opp i den og huske den?

Vel, de som blir utsatt for mobbing får kommentarer kanskje hver dag som sårer veldig og som man tar innover seg. Og når dette gjentar seg hele tiden, hva tror du skjer med mobbeofferet?

Jo, man tror fult ut på det og begynner å legge om livet sitt bevist og/eller ubevisst etter hva man får høre av mobberne.

Man begynner kanskje å unngå ting og gjemmer seg, fikser på ting man blir mobbet for, som kanskje det ikke er noe galt med men som mobberene har plantet inn i hode på personen at er stygt, så tror man jo på det selv.

Blir man mobbet på skolen sånn som jeg gjorde unngår man kanskje skolen og skulker, tør ikke ta buss tilfelle man møter en kjent eller bekjent og føler man nesten kan høre hva de personene tenker - «h*n er så stygg, blek,mørk,lukter vondt, stygg nese» osv, osv..

Ettersom hva man blir mobbet for..

Og i verste fall kan dette føre til at mobbe offeret tar selvmord..

Det tenkte jeg mange ganger på når jeg ble mobbet. Og de stygge tingene som kommer fra mobberen sitter i mobbeofferet for alltid og kan gi sterke traumer!

Hva er vits med å mobbe? Kan man ikke heller bruke den energien man bruker på å mobbe til å tenke på seg selv? Og gå inn i seg selv å tenke på «hvorfor har jeg så behov for å være kjip mot andre?» Ofte finner man svar på sånt, de har noe de sliter med selv.

Så hvorfor ikke bare bruke tiden på å få hjelp med det selv i stede for å ødelegge et annet menneske totalt?

Hvordan kan man egentlig leve med å ha det på samvittigheta?

Når jeg ble mobbet så vurderte jeg å ta mitt eget liv å det var bare så vidt jeg ikke gjorde det, jeg prøvde å drikke en flaske med neglelakk fjerner.

Og tenk om jeg hadde død, hva ville mobberen følt da?

Folk må begynne å tenke!

Ikke mobb folk fordi dem har en annen hudfarge, er annerledes kanskje fordi dem har ADHD eller noe, pga klærne dems og alt annet..

Sånn som i starten av innlegget, det med at alle har sikkert fått en skikkelig sårende kommentar en gang, tenk deg å få det hver dag hvordan ville det ha påvirket livet ditt?

Ikke veldig bra, hva?

Og mobberen velger ofte ut et lett mobbeoffer, og kanskje er den personen et lett mobbeoffer fordi han eller hun sliter hjemme i tillegg, så skolen egentlig er et trygt sted å komme til, men så blir man mobbet og til slutt er det ingen trygge steder å være..

Jeg hadde det sånn, jeg sleit mye hjemme fordi stefaren min LIKSOM var kreft syk og det preget meg ganske mye å kanskje komme hjem og at han var død.

Og ble da et lett mobbeoffer fordi jeg var mye stille og nedfor.

Og det var var jo trygt å komme til skolen for at jeg hadde venninner der.

Men når jeg begynte å bli mobbet ble det et utrygt sted å være og ble påført enda mer smerte.

Og når jeg kom i tenårene begynte han som var stefaren min å misbruke meg og voldta meg osv.. Så å være hjemme var ikke et trygt sted, spesielt ikke når mamma og broren min ikke var hjemme som var ganske ofte siden dem var på jobb.

Så jeg gruet meg til å gå på skolen og gruet meg til å gå hjem.

Så jeg begynte å stikke av, men endte alltid med å bli funnet.

Og jeg begynte med selvskading for fant roen i det.

Jeg var et lett bytte for mobberen fordi jeg sleit mye psykisk fra ting jeg opplevde hjemme. Og sånn er det ofte. I stede for å være drittsekk og påføre en person smerte, vær en venn og spør hvordan han eller hun faktisk har det. Jeg vet om folk som har tatt livet sitt fordi dem har blitt mobbet.

Dette er ikke greit. Man kan se det slik: når man mobber så dreper man personen sagte men sikkert.

Og alle lærere og sjefer burde ta mer tak i dette, for jeg tror faktisk ikke man skjønner alvoret i det om man ikke har blitt mobbet selv. Om man hører om noen som blir mobbet kan dette faktisk føre til et dødsfall om det ikke blir tatt sikkelig tak i både av lærere, sjefer/ansatte osv og at personen som kanskje har blitt mobbet kan få oppfølging av psykolog for det er faktisk så alvorlig ja.

Så vi burde alle gjøre en forskjell for oss selv og andre og få en stoppe for mobbing.

Håper så mange som mulig kan lese dette og dele.

Klem fra meg❤

Styggen på ryggen ''Angst''

Hei:) Fikk lyst til å blogge om et tema som opptar mye plass i mitt og mange andre sitt liv, nemlig angst.

Jeg har hatt angst så lenge jeg kan huske! Jeg husker jeg hadde veldig sosial angst når jeg var liten, jeg var så redd for hva andre tenkte om meg, og når jeg overhørte noen hviske eller noen som lo på gata trodde jeg de hvisket eller lo av meg, og fryktet å ta buss for tenkte at hvis den var full å jeg måtte stå så kunne alle se meg å at de tenkte de fæleste tingen om meg.

Jeg utviklet også fort helse angst for han som var min stefar da sa hele tiden til meg at jeg kom til å få sukkersyke fordi jeg spiste for mye sukker mente han, og at jeg kom til å få kreft fordi jeg smurte meg med så mye bodylotion. Jeg fikk høre hele tiden om tilfeller av hvordan folk hadde fått kreft og andre sykdommer, nå er det jo sånn at han løy om kreftsykdommen sin selv, og jeg opplevde jo mye å se han ''syk'', så jeg ble jo syk selv innbilte jeg meg da, det var jo angst, men angst for å bli syk og trodde jo jeg faktisk var syk.

Jeg trodde jo kreft var smittsomt så jeg husker jeg måtte være hjemme fra skolen en dag så måtte kunne bevise for meg at kreft ikke var smittsomt ved å søke på nett og litt sånn. Og når jeg var 16 og hadde blitt misbrukt seksuelt av han som var stefaren min, og vi fant ut at han bare hadde løyet om sykdommen sin, etter det fikk jeg fryktelig tillits problemer og fikk angst for å møte og bli kjent med nye mennesker, og hadde fått post traumatisk stress av overgrepene.

Og han hadde introdusert meg for alkohol da jeg var 13-14 år å sjenket meg full flere dager i uka i 3 år, det ga meg ikke mindre angst for å si det sånt, og i tillegg til at jeg begynte å bruke alt mulig av narkotika etter alt dette, det her har jeg blogget om tidligere, så det vet dere jo.

Det er mange grunner til at folk lider av forskjellige angst, og det burde bli tatt mer på alvor. Mange som ikke forstår hvor vondt og vanskelig det faktisk er å ha angst. Jeg har jo idag ekstremt helse angst eller hypokonder som det også heter. Og når jeg får slike angst anfall at jeg tror jeg kommer til å dø fordi det er noe galt med hjerte mitt, så er det vanskelig for folk å tro og det blir bare oversett og folk sier til meg ''det er bare angst, slapp av'' , da får jeg lyst til å si ''bare!!?'' for det som skjer er reelt for meg, det er ikke bare å ha angst! Det går utover livet til folk, man blir helt utslitt og hvis man ikke får hjelp kan det ta livet av folk. Jeg valgte å ruse meg på grunn av angst og det har nesten tatt livet av meg. Vel, det hjelper ikke å prøve å roe ned noen med angst ved å si ''slapp av det er bare angst'' Her for noen dager siden fikk jeg angst og trodde hjerte mitt dreiv å stoppet, for jeg skrattet av katten min også ble jeg helt slapp, klarte nesten ikke røre på meg og følte at hjerterytmen min senka seg veldig lavt, så moren min sjekket pulsen min og forsikret meg om at det var i orden og ga meg en støtte jeg trengte med å høre på frykten min og tok meg på alvor, det var veldig godt.

Jeg er sikker på at sosiale medier også er med på å skape angst for mange unge, det er så fokus på kropp og utsende, det er liksom en fasit på hva perfekt er. Kan ikke alle være seg selv, alle er perfekte og unike, det finnes jo kun en av deg. Jeg er jo også preget av det å måtte se helt feilfri ut, det tror jeg de fleste unge er, og kanskje ser ei jente å tenker ''å hu var pen, jeg vil se sånn ut'' men hun har også sine feil og tenker kanskje det samme om deg.

Vel å slite med en type angstlidelse tar veldig mye plass hos noen personer, og for mange er det en kjempe mestring bare det å ta et skritt ut av døra. mange sliter med å komme seg på skolen/jobben hver dag, å sliter seg igjennom dagene og når de kommer hjem orker de ikke annet enn å bare slukne på sofaen.

Angst er jo en normal og sunn følelse å ha, for det er jo kroppens forsvar om at man er i en farlig situasjon og hjerte må pumpe raskere får å få mer blod pumpet til musklene for at du skal kunne løpe eller kjempe for faren du har satt i hodet ditt, adrenalinet i kroppen øker og man kan få mange ubehagelige symptomer. Og som jeg hadde og fremdeles har men har mer kontroll over det, altså angst for angsten, fordi jeg sleit mye med panikkangst og fikk da angst for å får angsten, for da har jeg satt i hodet mitt at det er en fare med panikkangst og da går jeg og har angst for det.

Det er utrolig ubehagelig. Men angst/frykt er normalt å få om man havner i en farlig situasjon, men hos mange lager man seg farer selv, for eksempel om du har skapt deg en verden i hodet ditt at det er farlig å ta buss, så tror kroppen din at du er i fare, og dette er faktisk reelt for oss med angst.

Folk som ikke har opplevd angst er det vanskelig for å sette seg inn i hvordan dette virkelig føles for oss. Om du for eksempel bare har araknofobi, at du kjenner på en liten angst i blant om du ser en edderkopp, forestill deg at du er låst inne på en rom med tusen små edderkopper en hel dag. Velkommen til vår angst verden. 

For meg er det en vanlig dag, angst for det meste egentlig, og dette er så grusomt etter jeg sluttet med rus igjen, for føler jeg må være ruset for å klare å prestere sosialt, folk sier jo til meg at jeg er veldig flink til det, men den følelsen sitter jeg ikke med selv, for om jeg plutselig havner i en sosial sammenheng, kjenner jeg bare hjerte mitt dundre, og jeg kjenner adrenalinet strømme ut i kroppen og jeg blir svimmel og begynner og skjelve, å ni tenker på ''hva skal jeg si'' samtidig som jeg tenker meg ned med masse negativitet så synes dette er kjempe vanskelig. Men hva er egentlig farlig med å møte en kjent på butikken? Det er jo egentlig ikke farlig, men i min verden er det skummelt, jeg er redd for alt som kan skje, ''hva tenker de om meg?'' Om noen sier ''vi må finne på noe en dag''  så tenker jeg ''vil de egentlig det? Eller var det bare noe de sa?'', ''Ingen vil egentlig være med meg for jeg er ikke bra nok'' Dette er angsten som snakker til meg, styggen på ryggen rett og slett.

Angsten snakker meg ned hele tiden, alt fra at det er noe galt med meg sånn at jeg kommer til å dø, det er helse angsten min som jeg har gitt navnet hypogryff, haha! hele veien der ifra til at jeg er stygg, ekkel, og at jeg ikke er verdt en dritt og ingen som liker meg osv. 

Og angst for å si meningen min og ta valg, Er generelt veldig redd for å ikke bli likt, Og miste folk. Så er faktisk veldig hypokonder på folk rundt meg også, veldig redd for at de skal dø ifra meg. 

Men jeg lever i denne angstfylte verden og folk kan synes det er tåpelig eller rart og sånn, men alt dette angsten min sier og får meg til å tro er reelt for meg, og kan være vanskelig for mange å forstå men dette er fakta for meg, og sånn er det dessverre bare. Men jeg får god hjelp med nå av psykolog.

Når jeg var på Sørlihaugen, gjorde dem angsten min verre, ved å hjelpe meg med å få mer negative ting å tenke på, og hersket veldig over meg der og fikk meg til å føle meg som en fange rett og slett, det var dårlig opplegg. 

Håper alle gode sjeler der ut får en fin kveld videre! <3

legger til et bilde hvor jeg var i rusen og hadde angst og paranoia. haha, stygt bilde, fant et verre men det var mæssom litt for gæli å legge ut. haha. 

Long time, no see

Hei! ☺ Det er utrolig lege siden jeg har blogget nå, grunnet institusjonen jeg var på ba meg slutte.

Men jeg har bestemt meg for å fortsette fordi det ga meg veldig mye.

Det har skjedd veldig mye etter den tiden, fordi det gikk jo veldig bra. Hadde fått rusen på lang avstand, og fått igjen kontakt med venninner og begynte på arbeids trening og trodde vel det ikke var et problem lengre, men det var der jeg feila.

Jeg byttet ut narkotika med alkohol. Jeg drakk nesten hver dag en periode. Også fikk jeg starte med ADHD medisiner (Ritalin) noe jeg ikke tåler fordi jeg får så angst og det trigger rus suget så jeg begynte å ruse meg på de, og begynte da å bruke litt amfetamin igjen. Og siden jeg gikk på urinprøver for å vise til rusfrihet for å kunne gå på de ADHD medisinene så slo det jo ut på urinprøven at jeg hadde tatt amfetamin så da mistet jeg jo selvfølgelig den medisinen, og det var jo et kjempe nederlag!!

For da måtte jeg vise til rene urinprøver i 3 måneder for å få ADHD medisinene tilbake og da var det snakk om å begynne på en annen type som jeg viste hadde super effekt på meg (siden jeg hadde prøvd de av noen andre) men det taklet jeg ikke.

Det føltes så altfor lenge, mye lengre frem enn det jeg kunne forestille meg. Det føltes som et kjempe arbeid jeg ikke var i stand til å klare da.

Også døde marsvinet mitt rundt den tiden så jeg følte bare håpløshet og fant trøst i rusen, så begynte å ta mye ghb, ble dagelig inntak i perioder.

Også skar det seg mellom meg og han jeg var sammen med.

Og jeg begynte å ta masse piller og amfetamin, begynte også med nåla og var skikkelig nede.

Men jeg hadde perioder hvor jeg hentet meg inn igjen men det var ikke nok når rusen hadde tatt tak i meg igjen, jeg klarte ikke å slutte samtidig som jeg hadde så dårlig samvittighet for dem rundt meg.

Og følte meg ensom og følte at ingen forsto meg, hvordan det var å være i den situasjonen.

Og det var to ganger hvor jeg hadde fått i meg uren amfetamin og ble innlagt på sykehuset med amfetamin forgiftning, det er jo så mye urent for tiden, så det er skummelt! Ene gangen begynte huden å "boble" på en måte og ble helt blå, da var det vist blitt betennelse på sentral nervesystemet mitt, og var ingenting å gjøre med det siden jeg hadde fått i meg urent amfetamin, så jeg fikk en valium for å roe hjerte mitt og angsten.

Og andre gangen var jeg sikker på at jeg hadde fått hjerteinfarkt for jeg kjente hjerte mitt slo på en veldig uregelmessig og ubehagelig måte og kunne se brystkassa mi pumpa hardt og langsomt utover. Og da ble jeg innlagt på hjerte avdelingen på sykehuset, men det gikk bra den gangen.

Men jeg fortsatte å ruse meg på alt mulig som jeg gjorde før behandling, et ekstremt blandings misbruk.

Også kom dagen hvor jeg virkelig hadde englevakt og endte med at jeg fikk rask hjelp.

Jeg ruset meg over et par dager på ghb, amfetamin og piller.

Siste dagen jeg var hos en i Hamar og jeg hadde ikke igjen ghb og var veldig sugen på det for å roe nervene for hadde ikke fått sovet på noen dager og da får man jo fryktelig nerver til slutt, og spesielt når man har inntatt ting.

Vel jeg endte med å kjøpe øl for å roe nervene, jeg drakk vel så mye alkohol og spiste mye piller og jeg hadde jo ghb fremdeles i kroppen.

Og det som skjedde var at jeg havnet i en slags søvn psykose og ble skikkelig paranoid og hadde vist gått derfra hvor jeg var.

Dette husker jeg ingenting fra, men har jo blitt fortalt i etter tid hva som skjedde, og jeg hadde gått inn på en offentlig do i Hamar og heldigvis var det en som hadde observert ei beruset jente som hadde vært lenge på den doen og ringte politiet. Da de kom å brøt opp døren var jeg bevisstløs og ble hentet av ambulanse og jeg hadde sluttet og puste og fikk respirator og havnet i koma og det var så merkelig opplevelse å være i!

Jeg fikk med meg alt som ble sagt av de rundt meg om at jeg hadde slutta å puste og at de måtte ta CT av hodet mitt tilfelle jeg hadde fått en hjerneskade etter oksygen mangel, og alt jeg fikk med meg at de sa hadde jeg ikke noe følelses reaksjoner til, det var så rar opplevelse..!

Men jeg våknet fra koma på intensiven på Hamar sykehus 6 timer senere og var så forvirret, men jeg hadde verdens kuleste og snilleste sykepleieren hos meg. Han var så allright og roet meg veldig bra ned og var så omsorgsfull og hjelpsom.

Hehe, han savner jeg for han gjorde situasjonen så mye lettere.

Jeg fikk ringe mamma og det var veldig vanskelig å ta den telefonen men da kom hun til meg og det var veldig godt for meg da.

Jeg lå på sykehuset til natten etter og deretter kom jeg inn på akutten på Sanderud, men de skrev meg ut etter en natt for de vurderte meg ikke som sucidal. Og det ble vanskelig for jeg trengte hjelp til å få avstand til rusen igjen, så hjelpeaperate rundt meg jobbet hardt for det. Så jeg kom inn på Brumunddal bo i 5 dager også fikk jeg plass på avrusningen og deretter skulle jeg inn på sørlihaugen på Reinsvoll på stabiliserings opphold i 3 måneder. Det var utrolig godt å komme inn på avrusningen og få ordtlig hjelp med nedtrapping og medisiner mot kramper osv.

Oppholdet på Sørlihaugen synes jeg ikke var noe bra i det hele tatt. Selvfølgelig var jo det bedre enn ingenting men de gjorde ikke jobben noe bra fordi nektet meg medisiner hvis jeg valgte å reise hjem på permisjon som de ikke anbefalte noe dem ikke har lov til å gjøre siden det kan jo være farlig for brå slutte på medisiner, så jeg ringte jo til fylkeslegen for å klage på dette og det fikk jeg beskjed om var feil og uforsvarlig gjort av den. Ja, det var masse tull. Og jeg synes det var mye fokus på det negative på meg der, blant annet det at jeg sov mye og var vanskelig å vekke om morgen. Og jeg prøvde å forklare at det ikke handlet om at jeg ikke ville for jeg ville jo så gjerne stå opp osv men det var bare noe jeg sleit veldig med og alltid har gjort. Og syntes de burde tatt mer hensyn til det.

Og jeg skulle jo til nevrolog i november for å utrede det.

Og det viste seg jo at jeg har narkolepsi.

Utrolig kjipt å få vite det men samtidig gir det så mening og deilig å få vite at det stemte hva jeg hadde følt med at jeg var så mye sliten og utmattet så mye og nå kan jeg få tilrettelagt det videre i livet mitt. Og at jeg ikke bare er lat og slask men at jeg faktisk har en diagnose som gjør at det er sånn.

Og siste uka av oppholdet mitt på sørlihaugen, dro jeg på en uanbefalt permisjon og da tok dem å seponerte ADHD medisinene jeg faktisk endelig hadde fått begynt på som hjalp meg mye. Og da skrev jeg meg ut en uke før for orket ikke mer nederlag av de. Også møtte jeg ei utrolig bra og herlig lege på dps som var frustrert på dem også og ga meg tilbake medisinene. Og driver med opptrapping på de nå og de (Elvanse) hjelper meg både på ADHD og narkolepsi diagnosen så det er jo perfekt! :) Så nå går det veldig bra med meg.

Kommer til å fortsette å blogge videre, så veldig hyggelig om dere følger meg :) Nå bare skrev jeg masse på fri hånd så håper ikke det ble veldig rotete. Ble mer et sammendrag kommer til å blogge mer utdypet om ting som har skjedd senere.

Klem.

1 måned til utskrivningsfase!

 

Ååh, jeg sliter så med å finne konsentrasjonen min om dagen til å sette meg ned å skrive.. Jeg eier seriøst ikke konsentrasjon:( 
Men, nå skal jeg få til å bare skrive litt da :) 
Jeg kan begynne med å fortelle at jeg beholder plassen her på Origo, og det er en ganske stor lettelse! Det som tar opp mye av tid og behandling nå er å finne en leilighet, og det er ikke så lett.. Og det er så stressende da vi helst skal ha en leilighet når vi er i utskrivingsfasen som vi er i om 1 måned, for da skal vi begynne å reise mer ut og øve oss på å bo ute igjen.. Men ja, det er vanskelig.. Men det kommer vel på plass snart det å håper jeg! 

Og medisinene mine synes jeg fungerer ganske bra, jeg er i godt humør om dagen og føler jeg har våknet opp fra den tåka jeg lå i, begynner å kan se litt fremover og tenke klart, det er ikke som om alt står helt stille lenger som jeg følte før jeg begynte på anti-depressiva. 
Begynner å skjønne litt mer hvorfor jeg er her jeg er og hvordan jeg skal nå frem til det jeg vil, jeg må jobbe for det selv og føler nå at jeg er der at jeg kan klare det, jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har fått denne medisinen før, det er noe jeg har trengt lenge tror jeg.. 

Og tilbake til utskrivning fase og det der, det er så rart å tenke på at vi alt har vært her i 8 måneder, og at for 10 måneder siden ble jeg lagt inn på tvang på Sanderud og jeg har vært nykter i 10 måneder! Det er helt sprøtt, men jeg må si jeg er stolt av jobben vi har gjort! 
Igjennom hele oppholdet her har jeg gleda meg til å bli ferdig, men nå begynner jeg å kjenne litt på det å grue meg litt, Hehe på en positiv måte altså. 
Jobben begynner jo ikke ordentlig før vi er ferdig her, da vi faktisk må være ute og være nykter, hvor det er utfordringer over alt, men jeg har blitt utrolig sterk av det året her, så mye motgang og jeg har møtt alt, jeg tror det har gjort meg sterkere på et vis, så jeg er ganske sikker på at både jeg og kjæresten min skal takle dette livet som rusfri og stå i vanskelige ting ute uten og ty til rusen, så jeg tror det er sunt og kjenne litt på det å grue seg litt nå, for å starte en tankeprosess før vi står alene ute igjen.
Men 3 måneder og 3 uker igjen her, og skal bruke resten av tiden godt. 

Som sagt jeg tenker mye om dagen, og sliter veldig med konsentrasjon til å sette meg ned å skrive, men her kom det en liten oppdatering. 
God helg! ☺️

 



 

Lykkepille

Hei alle vakre!

Jeg har startet opp med antidepressiva, for jeg er ekstremt deprimert, jeg klarer ikke tenke positivt, alt er bare så svart og grusomt, jeg har angst hele tiden og har sucidale tanker og føler ingen glede eller lyst lenger. Og det har jo vært sånn en stund og prøvd å få hjelp her med det, men har ikke følt noen har tatt meg på alvor for har ikke skjedd noe mer, når de har sagt de skal se på det og det skjer aldri noe, og alt ble bare verre og verre..  Så hadde jeg perm forrige uke og valgte å reise til fastlegen min å snakke om det, og da følte jeg endelig at jeg ble hørt og tatt på alvor så han ordnet medisiner til meg som jeg har gått på i 5 dager nå og føler allerede nå at det har en liten virkning! Jeg er ikke så nedstemt og har litt mer glede i meg, hvorfor har jeg ikke begynt med dette før?!!

Så det begynner definitivt å skje en positiv endring i meg, jeg håper at jeg endelig kan finne roen og faktisk begynne å jobbe med meg selv noe jeg ikke helt har klart før på grunn av at jeg har vært så deprimert, ja jeg tror det her var en bra løsning for veien videre.

 

Jeg fjernet også gipsen på Lørdag, bruddet har begynt å gro så nå må jeg gå med skinner i 2 uker til og da fjerner de også pinnene som sitter der. Men jeg har ikke følelse i lillefingeren og litt utover i hånda og legen sa at det er ikke sikkert jeg får igjen følelsen heller da det mest sannsynlig har gått av en nerve under operasjonen, men jeg tenker det at det kunne vært verre :p 

 

Jeg har ikke fått vite mer angående om jeg mister plassen eller ikke, men det får jeg vel snart vite og jeg synes selv at jeg har ikke gjort annet enn å vise at jeg vil og trenger å være her ut tiden etter jeg fikk vite at jeg hadde mistet plassen, så det blir spennende å få høre når den tiden kommer.

Så jeg sitter bare her i Østfold å håper på bedre tider fremover.

Ha en fin uke alle lesere! <3



 



 

 

Utskrivelse, 4 uker til å endre meg

Jeg er i en ganske kjip situasjon om dagen..

Jeg har gjort noen dumme valg som har ført til en utskrivelse  om 4 uker, men jeg har en mulighet til å forandre meg, med å følge strukturen her inne også går plassen min opp til en ny vurdering om 4 uker, det vil si at jeg må stå opp om morgenen, møte til alle avtaler og følge anbefalingen dems for å beholde plassen..Jeg ser på det som faktisk litt utfordrende, men det har gått veldig greit de 2 ukene fra jeg fikk vite det, og tar mange vanskelige og kjipe avgjørelser for meg selv om dagen for å vise at jeg faktisk vil fortsette her i behandling. Jeg tror ikke jeg er klar til å avslutte behandlingen enda, om jeg blir skrevet ut sånn brått om 4 uker er jeg veldig redd for at det  går feil vei med meg, så jeg må bare stå i dette nå og kjempe for plassen min, for jeg vil jo ikke rett tilbake til det jeg kom fra.

Jeg tror at jeg kan være litt sånn 14 år i hode noen ganger når jeg har rusa bort ungdomstiden at jeg kan henge igjen litt der da, og er litt trassig og liker ikke når noen sier hva jeg skal gjøre og ikke gjøre, da gjør jeg gjerne det motsatte,hehe.. Men nå må jeg bare være åpen og høre på de hvis ikke mister jeg plassen, og den trassen kan være litt på sånn automatikk for jeg hater når jeg føler noen bestemmer over meg, så jeg føler jeg går å er stresset hele tiden for å ikke si eller gjøre noe som kan virke som jeg ikke er i samarbeid, det er en situasjon som tar mye energi fra meg. Og er ikke så morro å sitte å vente i fler uker å ikke vite om jeg mister plassen eller ikke, får en del kjipe tanker og følelser av det..

 



 

 

Sommer og gips :P

Det har skjedd en del i det siste, jeg vet ikke hva jeg skal skrive egentlig.. Jeg kan si at jeg har knekt hånda, brista knoken og håndleddet og opererte på Onsdag, tror ikke jeg burde gå ut på bloggen om hva som har skjedd enda, og derfor vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive.. Men det skjer mye om dagen, mye styr rundt det. 

Må si det er et pes med gips i varmen, da det klør noe så sinnsykt!! Og har veldig smerter.. Opererte inn 2 pinner som skal holde bruddet på plass og gipsen presser på det å det er vondt og ikke minst ekkelt. Jeg fikk egentlig resept på noe sterke smertestillende, men siden jeg er i rusbehandling så får jeg ikke det så må klare meg med paracet, hehe.

Jeg skal på kontroll allerede neste uke for å sjekke om det ligger riktig, og gipsen må jeg ha i 4 uker og deretter må jeg ha skinner i 2 uker til pinnene skal fjernes. Kan ikke si det var sånn jeg hadde sett for meg sommeren men sånn ble det gitt. :P  

 

Uten om alt det stresset der, så går ting forsåvidt veldig bra. Avslutning på rusgruppe 2 på Mandag og har da kun 3'ern igjen, og begynner i behandligs fase 2, 3 måneder til så er vi i utskrivnings fasen, skal egentlig bli litt godt å bli ferdig her, men skal prøve å bruke siste tiden godt, må si jeg føler jeg har driti meg ut nok.. :P

 

En siste ting, i februar tror jeg det var fikk jeg en skuffende og irriterende beskjed om at saken med min xstefar ble henlagt, og jeg og advokaten min klagde på det og nå har jeg fått medhold i klagen og det blir rettssak i Oktober, jeg kan ikke gå så mye mer innpå det her enda, men blir nok noen små oppdateringer under veis :)

Så må alle ha en fortsatt fin helg :)



 

Meningsløs

Jeg har det ikke så veldig bra om dagen egentlig, og har masse tanker om jeg skal orke å fortsette og har veldig lyst til å gi opp alt noen ganger, motivasjonen min er ganske liten om dagen.. Men jeg vet at jeg har utrolig mye å tape på det å gi opp derfor er jeg fremdeles i behandling..

 Jeg går veldig mye runder med meg selv om dagen, om hva vil jeg egentlig med livet mitt.. Og hva skal jeg med livet mitt.. Og hvem er jeg egentlig..? 


Jeg sliter veldig med å finne ut hva jeg liker å holde på med som hobby liksom og det og komme i gang med noe da, for jeg liker godt å skrive, tegne og bruke kreativiteten, men det er så damn vanskelig å komme i gang!! 

Bruker mye tid på å tenke negativt om dagen, og det stopper ikke.. Føler at det er en mørk skygge over meg som bare drar meg ned og kontrollere meg total! selvom jeg prøver å ta kontrollen over meg selv så lager skyggen  tanke kaos i hodet mitt og får meg til å føle meg som et null. 

Jeg har tenkt negativt heeele uka, og har ikke vært til stede i det hele tatt, kanskje jeg er igjennom sen abstinensene nå? For tanke kaoset mitt har dratt meg på en helt annen verden, dagene har bare svermet forbi og jeg kan nesten ikke huske noe av det som har vært, jeg har ikke vært til stede for å si det sånn og vet så vidt at det er Lørdag idag. Det er en så rar følelse!! Vanskelig å beskrive, men får ikke med meg noe av hva som skjer rundt meg, for både hukommelse og konsentrasjon er sterkt svekket + en flom av negative tanker og følelser, følelsen av å være ekstremt forvirret!!


Det er en del ting som driv å skjer om dagen også så har forsåvidt mye å tenke på generelt, kanskje det er det som driver meg til vanvidd..
Men jeg prøver å holde meg sterk med å bare være her ihvertfall, tar i mot den hjelpen jeg kan få får å få det bedre. 
Fortsatt god helg da! 

nettverksdag med venninner

Heisann!

Nå har vi vært i behandlig i 4 måneder og 2 uker, og jeg har vært rusfri 6 måneder.. Tiden går så farlig fort, jeg synes ikke det er så lenge siden jeg ble sendt på tvang, men det er jo alt et halvt år siden! Om 230 dager er vi ferdig i behandlig (haha, jeg teller dager med en app) :p

Det har vært en jævlig bra uke det her altså, og hadde desidert den beste dagen jeg har fått på leenge på Tirsdag! Vi dro til lillehammer for å ha ansvars gruppe møte på dps først på dagen og fikk ordna litt med behandligs plan og det er jo kjekt å ha.

Men så klart det som var så bra med denne dagen var at jeg hadde nettverks dag med 3 venninner, som jeg hadde mistet kontakt med fordi jeg begynte å ruse meg, jeg har tenkt så mye på de jentene og har følt masse skam og dårlig samvittighet, og har vært redd for at jeg har mistet de for alltid, jeg har virkelig hatt et stort savn av å være en del av dem. Men jeg må virkelig ha de beste venninnen noen kan ha, for de har gitt meg en sjanse og det betyr mer enn noe annet!

Jeg må innrømme at jeg var veldig nervøs for hvordan det skulle bli å treffe dem igjen, jeg har jo glemt hvem jeg selv er og hvordan det faktisk er å være en del av en venninne gjeng, men det er den beste følelsen jeg har hatt på lenge, og det ga meg så mye motivasjon og håp. 

Vi gikk å spiste litt på pannekake huset, og følte alt var som før og at ting var sånn det skal være, og det er dette jeg vil tilbake til <3

 

jeg fikk ikke større bilde av en merkelig grunn:(

 

I morgen skal jeg hjem på permisjon eller treningstur som dem kaller det her da, og gjett om det blir digg! Får besøk av den gærne tremeningen min på Lørdag og det blir stats å se henne igjen også, kanskje ser dere oss på strandtorget å ^^ Og søndagen er det konfirmasjonen til kusina mi, det gleder jeg meg til, rart å tenke på at hun er blitt så stor, som sagt tiden går fort .. Ja, dette skal nok bli en drit bra helg! 



GOD HELG <3


 

 

Første gang på lenge jeg kan si jeg har det bra

Siden jeg fjernet P-staven har jeg egentlig hatt det veldig bra, jeg følte jeg måtte få den ut siden jeg var så mye sliten og i dårlig humør å følte den kunne ha en liten skyld for det, og jeg tror det kan ha stemt ganske bra, for de siste dagene har jeg ikke vært så mye deprimert, jeg har hatt mye mer energi og mye klarere i tankene, så som sagt har jeg det egentlig ganske bra nå!

 

Og jeg begynner jo å bli litt klarer i hodet, har jo vært rusfri i snart et halvt år men føler meg ganske fjern enda, men jeg begynner å tro litt at jeg ikke har landet helt etter den 2c-b trippen, har lenge gått å trodd det er rus-tåka jeg har gått i, men noen dager føler jeg seriøst at jeg turer, synet mitt forvrenger seg og jeg ser farger og mønstre i lufta, jeg kan ikke huske om jeg alltid har vært sånn eller om jeg har blitt sånn, men er vel noe jeg uansett bare må leve med. Er jo mulig det at jeg er høysensitiv også, og det tror jeg er min største utfordring her nå også, da jeg har et behov for å være en del for meg selv for å ikke bli helt utslitt.. Jeg kan ha masse energi, men er jeg med mennesker som også har masse energi er det akkurat som de drar energien ut av meg og jeg blir sliten med engang og kan bli rett og slett psykisk dårlig, og jeg blir opptatt av hva andre tenker og føler og snakker meg selv veldig ned, Også tenker jeg så mye rundt ting at jeg blir ofte litt asosial, jeg tenker på alt, og grubler meg frem til svar på ting både om meg selv, andre og alt.. Også alle følelsene mine er sterkere enn normalt, feks. jeg tar kritikk veldig nært innpå meg og er veldig sårbar så blir sliten av visse følelser også , så ja det er nok det mest utfordrende akkurat nå, men sånn er jeg bare og det er noe jeg bare må lære meg å leve med. Også er det en utfordring noen ganger det at jeg husker bare det gode rusen ga meg, jeg har vanskeligheter med å huske alt det vonde, veldig rar følelse, akkurat som alle de vonde minnene er visket ut, jeg kan huske rus opplevelsene, men husker ikke nedturene, husker ikke hvor jævlig jeg hadde det når jeg hadde pille abstinenser, nå kan jeg tenke ''det var vel ikke så ille'' samtidig som jeg husker at jeg ikke hadde det noe særlig bra da, så kan jeg ikke huske hvordan det egentlig var.. Alt jeg husker er hvordan følelsen var å være rusa på det, samme med amfetamin, mdma osv.. Jeg husker ikke nedturene.. Men jeg håper jeg kan få litt hjelp her til å hente fram de vonde minnene jeg har fra rusen, for det trenger jeg hvis eg skal klare å holde meg rusfri..

 

Ellers så er jeg veldig fornøyd med å være her, møter mange forskjellige mennesker her som det er veldig spennende å bli kjent med, utrolig gode folk alle sammen. :)

Har kjøpt ps4 idag, så nå skal vi game :)) 



 

good'night <3

 

 

Suicidal

Jeg tenkte jeg bare ville skrive et lite innlegg om min erfaring av å være suicidal.

Jeg har vært suicidal av og på egentlig så lenge jeg kan huske, siden barne skolen hvertfall, men har bare gått rundt å tenkt på "hva er det å dø?" Og om det hadde vært mye bedre å være dø enn å leve med frykt, angst og motgang, men samtidig har jeg vært redd for å dø for som sagt hva er egentlig å dø? 

Jeg har lurt på i lang tid på hva det er som feiler meg, jeg har tenkt så mye på døden hele livet mitt, før jeg sikkert viste hva det var, tenker så mye på det at jeg nesten glemmer at jeg lever..

Det er så slitsomt å gå å være suicidal, man er så deprimert at ingenting spiller noe rolle, sitter å planlegger hvor, når og hvordan det skal skje og i tillegg sitt å planlegge sin engen begravelse, tenke seg til hvem som kommer og ikke, hvilken sang som skal spilles osv.. man får liksom aldri fred fra det negative, ser ingen glede i noe, alt er bare svart, uansett..

Jeg tenker er det vits i å prøve noe, det blir uansett kjedelig, livet er kjedelig og dritt! Jeg er ikke bra nok til noe og psyken min kommer aldri til å bli bedre. Man er aldri langt unna å slippe, det er mange måter å ta sitt eget liv på uansett hvor man er, og disse mulighetene sitter jeg og tenker på hele tiden.

Jeg synes det er litt vanskelig å sitte å bloggen om dette men er jo sikkert mange andre som sliter med det samme..
Jeg har drevet med selvskading siden jeg var 13 år gammel og har prøvd å ta livet mitt 3 ganger, og jeg lever enda - litt sprøtt egentlig. Noen ganger er jeg glad det gikk bra, men andre ganger skulle jeg så jævlig ønske at jeg hadde fått det til.. 

Når jeg har de dagene/ukene hvor jeg er suicidal, er det akkurat som at hjernen min ikke fungerer som dan skal, jeg begynner å handle veldig impulsivt, jeg blir skikkelig vrang og kommer ofte i konflikter med andre feks kjæresten min, hvis noen stresser meg trigger også det veldig mine suicidale tanker, så det beste da er bare å få koble av litt og få litt fred.. 

"She is sad
She is hurt
She is dying 
She is alone
She is lonely
She is a mess
She is judged
She is ignored
She is suicidal
She is stressed
She is confused
She is fucked up
She is depressed
She is misunderstood
She is tired but still living
She is hurt but won't show it
She is screaming but is silent
She is in Pain but still smiling
She is me"


Det var litt ihvertfall

Er det noen som kjenner seg igjen? gjerne kommenter :)

Ha en fin dag!




 

Vi rusa oss her inne

Jeg og kjæresten drakk her på institusjonen 2 ganger litt før bursdagen min 26 februar, vi ble jo selvfølgelig tatt og fikk også noen konsekvenser.. Vi hadde jo søkt på permisjon og gleda oss veldig men de fikk vi uanbefalt selvom jeg valgte å dra på den ene uansett.. 
Noen tenker sikkert hvorfor drakk vi egentlig? Og det vet jeg heller ikke selv egentlig.. Var vel mest lei "institusjons livet" og var jo ganske svak i psyken da og er fremdeles det, selvom noen ting er litt bedre.. 
Så vi ble jo kalt inn til samtale om at de hadde funnet alkohol i urinprøvene.. Jeg nekta for det og løy for å skjule hva vi hadde gjort, men kjæresten hadde lagt alle korta på bordet å vært ærlig. Da jeg fant ut at jeg hadde driti meg ut stakk jeg av, jeg viste ikke hva jeg sku gjøre eller hvor jeg skulle gjøre av meg - jeg var sterkt suicidal og var farlig nær på å ta mitt eget liv. 
Jeg satt på en benk ved en elv, jeg satt å så på elva i 3 timer å tenkte på om jeg skulle drukne meg selv og om jeg i det hele tatt hadde fått det til.. Kjæresten min ringte meg fler ganger hvor jeg ikke klarte å ta den, til slutt svarte jeg han og spurte om han kunne komme dit hvor jeg var, men han ba meg komme tilbake og etter en stund med tanker om å ta slutt på livet, valgte jeg å gå tilbake til han. 
Jeg fikk masse C preparater for å roe meg ned og plutselig hadde en uke gått hvor jeg ikke hadde snakket, vært til stede eller noe jeg kan huske.. Så jeg slutta med de selv da jeg begynte å tenke over boksen av C preparater de hadde satt meg inn i ..

Nå går det egentlig helt OK.. Selvom jeg ærlig må si jeg er drit lei.. Jeg vil jo klare det her, bli rusfri og sånt, men jeg er så lei alikevel.. 
Følelsen av å aldri være alene men likevel ensom, følelsen av at noe fælt snart skal skje, og føle å være på vakt hele døgnet for noe sårbart snart vil skje, jeg vet ikke hva, men noe.. 

Uansett, jeg dro jo på en uanbefalt permisjons tur til Bestemor og Bestefar, det var så godt! Komme vekk fra Origo en stund og tenke på andre ting enn behandling .. Og jeg tenkte ikke på rus i det hele tatt da jeg var ute, var bare det å få komme ut litt som sku til for at ting sku bli litt bedre! :) på Lørdag (forrige da)  dro jeg og pappa ut på shopping, fikk Apple TV av pappa og jeg fikk kjøpt meg litt klær og PS spill, hadde det skikkelig koselig! :) så kom mamma og broren min å hentet meg hos bestemor og bestefar og kjørte meg tilbake til Origo og sov over til Søndag, det var også veldig godt og noe jeg trengt da! :) hadde en super duper helg den helga! 
Håper snart på å få søkt fler permisjoner og få komme ut litt! 
God påske da!



 

Henlagt så klart..

Jeg vil begynne å fortelle at ting begynner både å bli bedre og verre, vet ikke helt om en annen måte å si det på egentlig.. 
Jeg sliter ekstremt mye om dagen.. 
Saken min om min X-stefar som misbrukte meg seksuelt er blitt henlagt..  Han sjenka meg møkk full flere ganger i uken fra jeg var 14-16 år, han manipulerte meg til å tro på alt han sa og gjorde meg faktisk hekta på følelsen av å være rusa.. 
Jeg fortalte det til Bup som da kontaktet politiet, jeg måtte i avhør å fortelle for første gang alt han hadde gjort mot meg, jeg satt med følelsen av å ikke bli trodd, tanken på "har han gjort no galt, eller er det jeg som har gjort noe galt?"  Jeg ble sucidal, og fant ingenting verdt å leve for lengre. Jeg var 16 år fikk ikke ordnet meg alkohol, noe jeg viste kunne hjelpe meg til å flykte, da erstattet jeg det med cannabis, og gravde meg videre til alt jeg kom over som kunne gi meg en rus, og der tok alt helt av!  
Jeg satt å venta på saken min, ingenting skjedde. Mamma ringte til slutt å spurte om hvor langt de hadde kommet, da hadde saken min blitt glemt, X-stefaren min hadde ikke engang vært i avhør, og da måtte jeg i avhør igjen. Jeg var dødslisten den tiden, og det var et helvete alt sammen.. Jeg måtte spise 10 rivotril etter hver del av avhøre for i det hele tatt kunne klare å stå på beina å komme meg igjennom det på nytt.. 
Nå har jeg vært rusfri i 4 måneder, å første gang på lange kjenner jeg nå igjen på de følelsene og tankene som kom med den mannen, og på toppen av det hele blir det henlagt, noe som igjen får meg til å føle og tenke på en masse dritt.. Jeg har mine dager her hvor jeg tenker "fuck it, jeg gidder ikke mer jeg stikker." Men samtidig kan følelsene være bra når jeg husker på det, jeg er på bedringens vei, uten å kjenne på det kan jeg heller ikke bli frisk selvom det er vondt vanskelig.. 
Jeg er ihvertfall fremdeles i behandling, Og har fått venner for livet her og det er selvfølgelig den største delen i at jeg trives her! Hadde også første permisjons tur idag siden idag er dagen hvor vi har vært her i 8 uker! Første gangene jeg har fått gått ute alene uten "barnevakt" på 4 måneder :p det var jævlig godt og faktisk ganske rart, var bare noen timer, men de beste timene på 4 måneder tror jeg:)) tenkte ikke engang på rus, og alt gikk akkurat som planlagt! Nå håper jeg på å få overnattings perm om ikke så alt for lenge så jeg kan besøke bestemor og bestefar en tur og se litt andre ting en origo .. 
Nå skal jeg sove så jeg kommer meg opp igjen i morgen tidelig, god natt! :) 



 

slitsom psyke

 

Jeg får ikke skrevet stort mye om dagen, fordi jeg er veldig sliten..
Jeg begynner såklart å lande litt for plassen her nå, men det betyr ikke at det ikke er tøft lengre, jeg har så utrolige nerver og det er så vanskelig å få til alt hele tiden..

På fredag hadde vi aktivitets dag her da vi gikk natursti og hadde forskjellige aktiviteter sammen ute, det var veldig godt å bare koble ut litt og gjøre litt andre ting, glemme den rehab biten litt:)

Begynner også å bli kjent med folk her, og det gjør jo såklart at man trives bedre, har fått noen "film venner" her også, da vi avtaler en film kveld med de av og til og det er kjempe koselig!:)

Så tenkte jeg på noe, har vurdert å gå ut med noe her som jeg har hatt i hodet en stund som jeg ikke har turt å nevne til noen enda, på grunn av at jeg synes det er veldig vanskelig, men jeg fortalte det til kjæresten min her om dagen og følte jeg fikk veldig god støtte i det, og for meg er det veldig terapi å skrive her på bloggen så kommer til å fortelle om det snart men vil først snakke med psykologen min om det før jeg skriver de sjukeste psykiske opplevelsene jeg sliter med her.. Så jeg går litt å gruer meg og tenker på hvordan jeg skal si det til hun, for jeg føler meg rett og slett helt spacet ..

Ellers så går det egentlig veldig bra nå! Selvfølgelig er det vanskelig til tider, men jeg begynner faktisk å trives veldig godt her.
Og jeg prøver å trene så ofte som mulig og det hjelper meg veldig på kjipe dager, også har jeg starta med lys behandling her da jeg prøvde en del forskjellige medikamenter mot søvn, angst og depresjon og fikk motsatt virkning av de så da prøver jeg lys behandling i 2 uker før jeg prøver no mer medisiner (apedop) Hehe :p

Ha en fantastisk dag! :)



Deprimerende MDMA sug

  Jeg letter gradvis fra tåka, jeg kjenner noe i hele kroppen som jeg ikke kan si helt hva er, enten er jeg helt kjørt med depresjon eller så er jeg overlykkelig.. Heh, akkurat nå har jeg en topp hvor jeg er kjempe glad, har ikke peiling på hvorfor, har masse energi og har det egentlig jævlig bra, men det kan svinge når som helst, så jeg bare nyter det :p den siste uka har jeg vært kjempe deprimert, kjempe rus sug og hele pakka, har hatt såå lyst til å sprekke! Så Igår var det bare nok å jeg knakk sammen, snakka litt med broren min og det hjalp veldig<3 etter jeg fikk ut litt negative tanker og tårer var det mye bedre :)
Suget jeg har hatt denne uka har vært veldig spesiell, jeg har hatt så lyst på MDMA, som førte meg til veldig negativ til alt her og jeg ville ikke være her mer og jeg ville bare ruse meg med MDMA - og det var faktisk et mål Igår.. Men det ble ikke sånn og det er jeg veldig glad for!:) Jeg har hatt russug etter amfetamin og GHB i perioder siden jeg kutta ut, men det var helt anderledes!! Var noe jeg kunne distrahere bort og gjorde meg ikke så desperat.. Men tanken på MDMA rus tok over hele psyken min, og ble bare sint på alt og alle, og jeg bare måtte ha! Begynner å gå over litt nå, selvom det frister, så jeg klarte meg igjennom denna nedturen, men det vil nok komme igjen, men nå er jeg hvertfall forberedt på hva russug kan gjøre med en :p Jeg var helt opphengt så på YouTube videoer av folk som var rusa på MDMA osv, gjorde ikke akkurat suget noe bedre men.. Haha.. Min erfaring med det å slutte er at i starten er det egentlig ganske lett å la vær, så får du noen fæle psykiske svinginger og når hode begynner å bli klart igjen blir det kanskje verre før ting stabiliserer seg ? Kanskje :p
Legger til en video, av en som er i formen jeg hadde sug etter..
Lm2CPv2W-lA



Det er snålt med ekte følelser..!

Da har jeg vist vært på Origo noen dager, og det har jo gått veldig bra så langt! 
Første dagen her, satt vi begge med nerver og sa ikke så veldig mye, var veldig skummelt! Har aldri hilst på så mange mennesker på engang før, husker kanskje et par navn :'D 
Jeg skrev på forrige innlegg at jeg ikke fikk ha mobil eller Internett for det var det vi fikk beskjed om, men når vi kom hit, sa de at de kan ikke ta telefonen med makt så derfor beholdt jeg den!:)
Leiligheten vi fikk var kjempe bra! En luksus oppgradering fra hva vi kom fra, overraskende stort og fint, masse kanaler på tv-en til og med!:D Men de sier det spøker her, både ansatte og pasienter, men det er jo bare spennende!! 
Jeg tror vi har kommet til et veldig bra sted med god behandling, vi var på første kurset her idag, og han som holdt kurset er ex-narkoman og hadde masse god erfaring å dele med det å være i behandling :) 
Begynner å kjenne litt på følelsene mine igjen, som sikkert er positivt, men jeg personlig synes ikke helt det.. For når ting var tøft og vanskelig var det narkotika som var redningen, det er det ikke lengre.. Her i behandling på Origo skal jeg kjenne på alle følelsene og lære meg til å håndtere de på en annen måte, noe som er veldig vanskelig for meg som er vant med en enkel flukt. Jeg kjenner også på en trang til å skade meg selv når jeg ikke får ruse meg, siden det var min første avhengighet.. Også det at jeg ikke liker følelsene min nå er for at alle følelsen jeg hadde gjemt og glemt kommer i et kjør, jeg er sint, trist og glad på en tid! Er vanskelig å forklare egentlig åssen det er, når jeg gråter får jeg lyst å le, når jeg ler får jeg lyst til å gråte, jeg blir trist av glede og sint på sorg, ganske forvirrende ikke sant? Det er sånn det er..  Så jeg tenker er det virkelig sånn det er å være nykter? Jeg faller ut heeele tiden, hva skjer rundt meg? Er jeg virkelig så fjern? JAA det er jeg, og sånn er jeg.. Føler meg fjernere nå enn det jeg var når jeg hadde proppa i meg 10 rivotril og røyka et par feite jointer.. Så jeg håper det bare er en overgang til nykter, hehe.. Jeg tror så veldig at både jeg og kjæresten har veldig godt av å være her nå! Hadde jeg fortsatt med å ruse meg etter jeg knivstakk meg hadde jeg nok vært død, ingen av oss hadde blitt særlig gamle med det rusmisbruket vi hadde, cocktail av alle mulig rusmidler, det hadde ikke gått lenge.. Så er veldig glad for alle som har pusha oss til å ta skrittet inn i behandling, for det hadde vi ikke klart alene.. <'3 Veldig godt å komme igang! :) mellom meg og typen, alt bra! Begge har nesen pekt mot det positive, og snubler en av oss litt borti det negative, løfter vi hverandre tilbake til det positive! Så det er jo en fint ting med å være 2 om det!:) 



Angst og gleder

Nå er det like før!! Og jeg har tusen sommerfugler i magen! Kjæresten dro på avrusning i går, og det gikk jo bare sååå bra.. Jeg må si jeg var ganske nervøs igår, da han ringte meg, hadde jeg trodd han skulle være nedfor ogsånt, men det var han ikke, han var i så godt humør, og sa at det skulle bli godt å komme i gang. Det at han var så positiv til dette, satte meg i lykkerus! 

Akkurat nå, føler jeg ikke på noe særlig bekymring fremover, nå skal jeg bare slappe av og ta en dag om gangen. Selv om jeg gruer meg litt til det å komme fra en ganske liten avdeling, til en stor med mer folk, da jeg sliter en del med sosial angst, men det har jeg egentlig alltid gjort, og var et stort problem på skolen og sånt.. Det å snakke høyt foran mange mennesker, det er kjempe vanskelig for meg, jeg får hjertebank, svetter og skjelver, og få frem et eneste ord riktig det blir et problem.. hehe, men sånn er jeg bare.. :p Så akkurat det er vel det som bekymrer meg mest nå, men det skal jeg få hjelp med å bearbeide der.

Fikk svar på waist testen min, og resultatet var ikke overraskende for meg, av alle testene jeg gikk igjennom, var hukommelsen dårligst, og den har jeg merket selv har blitt svekket etter så mye dop.. Men helt ærlig, så synes jeg det egentlig er helt greit å ha litt dårlig hukommelse, noen ganger er det veldig kjipt, men noen ganger kan det vær greit å, haha.:)

Dagene fremover vil bli veldig travle! Idag skjer det ikke stort, så da blir det ihvertfall trening.

I morgen skal jeg ha permisjon til Lørdag, skal på shopping med tanta mi, og pakke, pakke, pakke, pakke! Søndag kommer besteforeldrene mine på besøk en tur, også må jeg bare pakke alt jeg har her, så jeg er klar til Mandags morgen da jeg skal dra.

Skal være fremme på Origo ca kl 12, Mandags morgen, så skal vi plukke opp kjæresten min på avrusningen først da, og da er vi sammen igjen, første gang på lenge! åååh, jeg gleder meg! <3

Så er det slik da, vi blir skjermet de første 6 ukene, som vil si at vi blir uten mobil og internett de 6 ukene, så blir heller ikke noe blogging da. Men så fort jeg får tilgang på internett igjen, legger jeg uten en oppdatering på hvordan det har gått og går da:) Og hvis noen skal ha tak i meg i løpet av de 6 ukene, må dere ringe Origo og spørre etter meg!:)  

Nå skal jeg spise middag, så ha en god kveld! :)



En uke til Origo

Nå er det bare en uke jeg og kjæresten min er på plass på Origo senteret, tiden har gått overraskende fort her på Sanderud, er så rart å tenke på at det bare er en uke igjen!

Har så masse blanda følelser nå, jeg gleder meg til å komme meg videre, og ut av dette sykehuset, men samtidig gruer jeg meg litt for å bli kjent med alt som er nytt og ukjent for meg der, men mye av det er vel ganske likt som dette her tenker jeg. Og pasientene her, jeg har blitt godt kjent med de og har blitt veldig glad i dem, så dette er en gjeng jeg kommer til å huske!:) 

Kjæresten reiser inn på avrusning på Onsdag, det gleder jeg meg til, først fordi han får se at det ikke er så ille som det kan se ut som i tankene man har, for ofte er jo ting mye verre der enn de egentlig er, hehe. Også etter 1 måned og 2 uker hvor jeg ikke har fått sovet på armen hans, kjenner jeg at det skal bli utrolig godt å gjøre det igjen, og våkne hver morgen med han ved siden av meg, det er virkelig et stort savn og den natta kommer jeg til å sove så godt at jeg mest sannsynlig ikke våkner igjen, hehehe..

Når jeg skulle begynne med å avruses var jeg ganske redd for hvem jeg er uten rus, jeg husket/husker ikke hvem eller hvordan jeg er uten rus og hvordan jeg har det uten rus, og det ble til en kjempe bekymring.. Men jeg føler meg et hakk bedre for hver dag, selv om de vonde følelsene kommer tilbake, kommer også de gode og jeg begynner mer og mer å føle meg menneskelig igjen og robot me forsvinner, haha..

Jeg har noen psykiske svingninger som jeg ikke kan kontrollere som bare kommer helt uten videre å det er ganske forvirrende og irriterende og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere de, jeg kan sitte i stua med de andre og snakke og le å være i kjempe humør også blir jeg plutselig kjempe deprimert, jeg har ikke noe annet svar på det enn at det skjer fordi jeg har ruset meg såpass mye. Angsten også kommer og går i større eller mindre grad, den er der med meg hele tiden og jeg lærer meg mer og mer for hver dag som går å leve med den, å prøver å ikke la den styre helt over meg.

Jeg har forresten begynt å tegne hva jeg ser og føler når jeg er i søvnparalyse, synes det er godt å få ting ut av hodet og ført det over på et ark, det hjelper det!:)

medisinene mine begynner å gi virkening og jeg begynner å bli ganske sliten så tenkte nå å sove, skal også opp til psykolog time i morgen og etter det skal jeg ha perm for å rydde og pakke til Origo.

Sov godt <3


Her er en tegning jeg har tegna, en som har besøkt meg i søvnparalysene..:)

 

Nytt år, blanke ark..

Godt nyttår folkens! :) 

Nå er jeg hjemme sammen med mamma, blir ikke store feiringa her, blir ikke kalkun engang :D men det gjør meg ingenting, godt å bare være utenfor Sandruds låste dører litt.

Har tenkt på det å skrive men, ha vært helt uttafor og nedfor, så begynte jeg på noe medisiner som hjelp igjennom siste tiden på tvang, og heldigvis er det ikke igjen så mye av den tiden.. Savner kjæresten min så fælt, å begynte helt ærlig å bli tullete så medisnene jeg får hjelper absolutt der!:)

Jeg sover også utrolig dårlig, da jeg stadigvekk får søvnparalyse!! 

Men jule permisjonen var helt super, fikk sove godt om nettene også:) 

Fikk gavekort på piercing av broren min, så da var jeg i Lillehammer 4 dag jul å pirca nesen :)

Mitt ønske for året går til kjæresten min, som har gjort dette året til det beste selvom ting har vært kaos så har han alltid gjort det bra, han har vært tålmodig, rolig  og god, jeg elsker deg kjæresten min, ønsker deg alt godt og håper vi får det slik vi ønsker nå i dette året! <3

vel, vel nå få jeg skåle en julebrus med mamma, jeg da! :)

GODT NYTTÅR!!





Hjem til jul

Har ikke fått meg til å blogge så mye, da ting er litt tøft til tider, har det litt turbulens om dagen, masse tanker og uro, begynner å lande og ting føles ikke normalt, men det skal ikke være lett å avruses men må nå igjennom det en eller annen gang uansett. Får nå trent nesten hver dag og det er jo en slags erstatning for rus, og det funker bra synes jeg.

Igår tok jeg den siste sobrilen, og er nå ferdig med nedtrappinga, og det merkes men går nå greit, vil nok uansett merke det en stund. Også har jeg tatt prøver her, og er nå helt clean og det føles både godt og vondt, men når jeg er ferdig med dette her skal jeg komme ut igjen med at det føles bare bra :)

Har ikke startet ordentlig med utredningen, har kun fylt ut et par selvutfyllings skjema, skal til psykologen for andre gang i morgen så går ganske tregt dette her, skal jo snart videre til Origo så tror ikke jeg har kommet så langt til da men, hehe. 

Igår hadde jeg besøk av kjæresten min, og det var super koselig, han var her hele dagen og vi stor koste oss, har ikke hatt det så bra på lenge! Og jeg føler også at vi har masse mer sammen en bare rus, som mange sikkert har følt og trodd, for dagen igår handlet ikke om rus i det hele tatt, vi snakket omtrent ikke om det engang, så jeg tror og vet at vi skal få mange fine år sammen fremover. :)

Imorgen kommer den gærne tremeningen min, og det skal bli artig da, kommer til å få vondt i latter musklene, haha.

Så kommer Tirsdag, å da reiser jeg hjem til mamma for å feire jul, og blir hjemme til 26, jeg kjenner jeg gleder meg utrolig masse, det skal bli en knall jul selv om jeg sitter her med null julestemning nå så blir det uansett koselig å kommer hjem noen dager å slappe av. På Tirsdag skal jeg på en juletradisjon til besteforeldrene min hvor hele familien min kommer å spiser grøt og går rundt juletreet, lillejulaften skal vi nok bare slappe av og kose meg med mamma og broren min, julaften drar vi til beteforeldrene min å skal være der. Nå har jeg fått akupunktur i ørene, panna og hendene så tenkte å sove litt ihvertfall slappe av:)

 

God jul <3

 



 

SØVPARALYSE, levende mareritt

Hei, jeg tenkte å bare blogge litt siden jeg ikke får sove på grunn av disse søvnparalysene.. Det er noe jævla greier, og for dem som ikke helt vet hva det er så tenkte jeg å fortelle det :)

Det kan skjer før du sovner og før du våkner, det er en slags tilstand du er i mellom å være våken og sove, tror det er sånn at kroppen din sover, mens bevisstheten din og ofte øynene dine er våkne og da kan du oppleve svært ubehagelige og skremmende ting. Du drømmer mens du er våken og kroppen er midlertidig lammet som de kaller det da du ikke har mulighet til å bevege deg.

Første gangen jeg opplevde det, sov jeg hjemme og var litt abstinens så mamma lå på madrass ved siden av senga mi, jeg hadde akkurat lagt meg på senga og plutselig følte jeg noen iskalde hender holde rundt halsen min å kvelte meg. Jeg prøvde å skrike til mamma, men var omtrent umulig da jeg ble kvalt, men hun hørte at jeg hadde pustevansker, mamma snakket til meg og jeg hørte alt hun sa for hun skjønte ikke helt hva som foregikk, så ser jeg en gammel dame skikkelse som går at og frem foran senga mi, jeg trodde seriøst at jeg var hjemsøkt den natta...

En annen gang hadde jeg sovnet på sofaen, så våknet jeg men klarte ikke åpne øynene, fikk bare en liten gløtte på øya. Jeg kjente jeg ble rotert rundt i sofaen, og svevet opp i lufta og jeg var våken og følte alt som det var ekte!

Har hatt litt av og på av dette etter det først startet, men etter jeg kom hit på Sanderud har det eksplodert!! På avrusningen hadde jeg det hver natt, hvor jeg følte meg helt lam, nummen det kriblet over hele kroppen også begynte det... Jeg så ting, jeg hørte stemmer, skriking, dunking, følte ting, følte ondskap, noe som drar av meg dyna, noe som krabber opp i senga mi.. Det er så fælt, selv om jeg vet at dette ikke er ekte og ikke er farlig, er det like skremmende hver gang.. Og gjør det nesten umulig å sove igjen etterpå.. 

Men det kommer visst i følge med dårlig livsstil, stress, forandringer og generelt turbulens i livet, så jeg håper virkelig dette går over, har hørt tilfeller hvor noen har opplevd det hver natt fra de var bittesmå til godt voksen alder og sliter fremdeles med det.. kjeie greier..

har ihvertfall fått snakket ut om det med nattvakten her som har opplevd det selv, og første her jeg snakker med som faktisk forstår meg om hvor jævlig opplevelse det er, og det var godt :)

Skal nå ha en liten perm i morgen, skal være med min tante, dattera på 5 og mamma på putti plutti pott :D hehehe, blir koselig så må nesten få meg noen timer søvn da jeg blir hentet ganske tidelig, så får prøve å sove litt alikevel.. god natt! :)

 





Utredning, tvang til Origo senteret 11 januar

Gog kveld! :) På Torsdag, hadde jeg vært på avrusningen 1 uke, og fikk en veldig brå beskjed om at de ville sende meg videre på utredningen, så hadde vel 1 time å pakke på og det gikk jo fint:)

Det å komme på utredningen var bare positivt i grunn, det var en slags oppgradering fra avgiftningen + at jeg hadde mye negativt tilknyttet til den avdelingen siden jeg kom dit slik jeg gjorde... Og hit kom jeg med et smil om munnen, hehe! Og her er det faktisk litt hjemme koselig, litt mer moderne stil, tv på rommet og eget bad, får til og med ha besøket mitt på rommet! Og ikke minst sengene, er langt mer komfortable!! Går fremdeles på nedtrapping av benzodiazepiner, kjenner svært lite til abstinensene så det går jo bra detta her.

Så jeg blir her på Utredningen til 11 januar da jeg og kjæresten min dra sammen videre til Origo senteret, jeg kjenner jeg faktisk gleder meg super masse!  

Samme dag jeg kom hit på utredningen var jeg på sykehuset å tok røntgen av lungen min, fikk ikke noe svar på hvordan det så ut da, men regner med at det går fint. Det hender seg at jeg føler den venstre som jeg punkterte svikter, akkurat som den punkter på nytt, hehe men det går vel over :)

Igår fjernet jeg stingene og kuttet ser bra ut, så ser ut til at dette ordner seg:)  Så på mandag begynner utredningen da, så blir spennende å se hvordan det gjøres + at dagene blir fylt med litt mer, og det blir godt kjenner jeg.

Også Idag da så hadde jeg også et kjempe hyggelig besøk av pappa, bestemor og bestefar, evig lykkelig for hver som har tid til å komme å besøke skrullete meg ;) hehe

Så det var jo en liten oppdatering, jeg har det veldig bra, snille folk hele gjengen her og trives godt :) 

god natt verden! <3

 





Jeg knivstakk meg selv...

Ja, det er sant jeg kjørte en brødkniv 5-6 cm inn i brystet mitt, hvorfor? underbevisstheten min sa vel ifra for meg og et rop om hjelp, nå var det nok!

2 uker før var det fest, rus og bare tull... Var alt av rusmidler og null grenser, til slutt ble det veldig mye dritt, rus desperasjon og konflikter med folk.. Jeg og kjæresten bestemte brått at nå drar vi hjem!! Og hjemme var vi ei natt og landet gradvis fra rusen vi var i, natt 2 følte vi begge på masse psykiske plager, vi var rett og slett utkjørt og trengte virkelig å bygge oss opp igjen, vi var helt utslitt, satt å gråt i armene til hverandre og hadde bare lyst hjem til hver vår mamma en liten stund. 

Men det var sent på natten og kunne nesten ikke reise hjem da, så valgte å holde ut til neste dag for så å reise hjem, men så langt kom vi ikke, hvertfall ikke jeg.

Vi hadde litt vodka hjemme og valgte å drikke bort sorg og smerte for så å gå en tur til nærmeste bensinstasjon kjøpe litt digg og så gå hjem og kose oss med en film.. 

Vi gjorde oss klar med jakke og sko helt til underbevisstheten min kødda med meg trill rundt, i hodet mitt var jeg piss redd for å bli voldtatt av folk som var sinte rundt oss, var redd for at de skulle komme når som helst, samt fikk jeg en vrangforestilling om at jeg og kjæresten kranglet.. at skjedde som et kaos i hodet mitt, og fikk ikke engang med meg at jeg tok opp brødkniven å kjørte den inn i brystkassa mi... så ''våknet'' der sto jeg å holdt for kuttet og jeg kjente det bare boblet ut masse blod, jeg så på hånden min og hadde blod over alt, jeg så på kjæresten min, så han var vettskremt og sto der å gråt og var helt fortvilet, jeg så munnen hans bevege seg men kunne ikke høre hva han sa, vi var vel begge i sjokk.. Jeg skjønte ikke helt med engang hva som hadde skjedd, og at dette var virkelig, men det var det. Jeg hylte å skrek med døds angst at han sku ringe ambulanse og det gjorde han kjapt. Vi gikk ut på trappa å ventet, han sto å holdt for kuttet for meg for jeg begynte å føle meg svakere og svakere men fortsatt livredd fro hva som kom til å skje den natten, jeg så blålys rundt hjørnet å kjente en liten ro, det var politiet, rett etter kommer ambulansen å legger meg i en seng å kjører meg på sykehuset, jeg har egentlig helt blackout fra sykehuset, jeg bare hallusinerte mens de ''reddet'' meg. Jeg husker hele rommet bare lyste opp i noen sekunder, akkurat som at du får blits i øyene, så små blå bobler rundt i luften og det føltes faktisk fredfullt.. Jeg lå å snakket med familien min, hørte min far ba meg over til den andre siden selvom han faktisk lever idag, men hele familien min sto fremfor meg og ønsket meg velkommen til ''den andre siden''. Men jeg snakket også med min oldefar som er død, jeg så han som levende virkelig person, han ba meg slappe av og han var der og passet på meg.

Dette høres kanskje sprøtt ut for noen, men det er min historie fra nær døden opplevelse, eller hva man skal kalle det.

Jeg våknet om natten og hadde fryktelige smerter, det viste seg da at jeg hadde punktert lungen min, smerten kan ikke beskrives.. Jeg lå på sykehuset noen netter og ble behandlet godt og følte meg bedre og bedre for hver time som gikk. Den siste dagen, kom det noen folk fra helsevernet eller noe sånt å ville legge meg på Sanderud med tvang, og den beskjed en like kjip å få hver gang, å ble fly forbanna, men valgte å roe meg ned for ville absolutt ikke gå igjennom en til slåsskamp med politiet, så jeg ble med. Jeg kom nå på avgiftningen, det var sårt, vondt og alt braste sammen da jeg fikk beskjed om at jeg måtte være her i kanskje uker.. 

Dette blir 3 natten her, og første dagen hvor jeg ser litt positivt på det å være her selv om jeg aller helst vil være hjemme! trenger litt kos fra mamma, kjæreste og dyra mine ;) heheh! men skal i møte i starten av uken som kommer å får vite forhåpentligvis hvor lenge jeg blir, er vondt å være en plass uten å vite sånt... 

Men heldig som jeg er så har jeg en familie som virkelig stiller opp for meg, har hatt besøk hver dag siden jeg kom og får også i morgen, blir kjempe kos! :)  Og hvis noen har lyst, er det bare å komme, jeg setter bare kjempe stor pris på det!

Har også vært med noen pasienter å trent idag, føles deilig!

Nå tenkte jeg ta meg et lavendel bad så krype oppi senga, se en film og sove litt. Så håper jeg ikke har skremt noen der ute, er så på bedringens vei og dette skal gå bra, sov godt! :)

Her var det ganske nylig sydd.

Men det gror fint!








I feel like i'm dead but breathing

Blikkene dine river meg ned, det er som om du snakker med øynene. Når du ser meg inn i øynene føler jeg skam som brer seg langt inn i hjerte mitt. Biter tennene sammen, prøver å holde masken, kjenner angsten kødde til alle tankene, lager mine egne meninger om hva du synes om meg. Jo mer jeg tenker over den paranoide atferden min, jo mer paranoid blir jeg, jeg blir nærmest dårlig. Tenker over alt som blir sagt til meg og vrir det  inn i den paranoide delen av meg. 

Jeg mistolker hva andre sier og gjør, jeg er veldig sårbar og nærtakende, verden for meg er uvennlig og farlig, finnes det noe bra ute der?  jeg er veldig mistenksom og står alltid på vakt og diskuterer mer med meg selv enn jeg i det hele tatt åpner kjeften.

Jeg har ikke helt kontakt med mine egne følelser, jeg henge på andre sine følelser og følger stemningen. 

Dette går også utover forholdet vårt, jeg er mistenksom på utroskap uten å ha noen spesiell grunn, det er utrolig slitsom å ha det sånt. Hjernen jobber konstant for å ta tak i ting som blir sagt, selv når jeg sover så drømmer jeg.

Det å skille en god og dårlig handling er for meg vanskelig, jeg tror alltid at det er en baktanke om noen gjør meg noe godt. 

Når jeg går ut av huset føler jeg meg som en magnet, på den måten at alle fester seg til meg - forfølger meg, lytter til meg og ser på meg, hva har jeg egentlig gjort?

Når jeg sitter foran pc'en føler jeg at noen sitter å ser på meg igjennom kamerat, når jeg er hjemme alene føler jeg at uansett hva jeg gjør, er jeg overvåket, jeg er aldri alene.

Når skal man egentlig få fred? Ro til å sove? Og mot til å føle?



 

 

Traume katastrofe

Hei :) ble ikke blogging, da jeg brått ble tvangsinnlagt på Sanderud.

Jeg hadde slitt en del med tanke kjør noen dager, stemmer som minnet meg på fortiden min, vi hadde besøk de dagene å var egentlig bare helt stille av meg, hadde kanskje litt rar atferd og hadde et par angst anfall. Jeg maste og maste på Rivotril, jeg var bare desperat på å få unna tanke kjøret mitt, men som mange mener er Rivotrilen djevelens pille og kjæresten min har begynt å tro det selv så han nektet meg, i stede fikk jeg tak i en annen pille ''Lyrica'' det hjalp litt, men ikke helt samme greia som Rivotril. 

Forrige Fredag var det bare nok for meg, vi var hos faren til kjæresten min for å feire bursdagen til kjæresten min, vi drakk en del og hadde det artig helt til den blandingen av at Lyrica'n fortsatt var i kroppen min med alkohol tok over kontrollen min.. Tanke kjøret ble verre, jeg klarte ikke lengre å styre meg, sa og gjorde litt dumme ting, husker heller ikke så mye av det. Jeg gikk helt amok da vi kom hjem til hybelen, skulle hoppe på toget osv. Kjæresten ringte mamma, naboen ringte politiet for husbråk, Jeg ble kjørt til legevakten av politiet. 

Jeg gråt og fortalte legen min om tanke kjøret mitt og at jeg ikke ønsket å leve lengre, han ville legge meg inn, jeg nektet og klikka helt, reiv ned alt på pulten hans og skulle til å kvele meg selv med en ledning. Mamma, broren min, legen og sykepleieren måtte holde meg nede, da kommer det 5 politi folk inn å tar over, setter på meg håndjern og bærer meg inn på et annet rom. Jeg ligger å spreller, sparker og spytter på politiet, de setter på meg lenke på  føttene og blir bært ut i en sykebil som kjører meg til Sanderud. Jeg var på Sanderud til Søndag, snakket med en lege på Lørdag som skrev meg over fra tvang til frivillig. Jeg sov omtrent hele oppholdet, og ja det trengtes!! Når jeg var uthvilt var også tanke kjøret borte! :) Så jeg ble hentet av mamma og pappa dagen på Søndag.

Så føler meg så mye friskere nå, Idag har jeg vært hjemme en tur, spist pizza og kost meg sammen med mamma, pappa og største storebror :) 

takk for en super kveld dere <3

snakkes! :)












Til unge som er nykjerringe. Hva er egentlig kontroll?

Hei! :) Tenkte å blogge et innlegg om egen erfaring om kontroll og grenser. 

Da jeg først begynte å røyke cannabis, det var min grense! Det var alt jeg skulle  forholde meg til og jeg hadde kontroll! Og det holdt en stund, men begynte å tenke på andre rusmidler etterhvert, hvordan funker det? Kokain ble neste til å prøve, og syntes heller ikke det ga noe spesiell rus så ferdig med det.  Så kom Ghb, jeg leste lite om det og tok overdose, delte ca 1 dl på venninna mi på en kveld, da en brukerdose er en brus kork. Jeg bestemte meg da for å aldri prøve det igjen. Men jeg var enda ikke ferdig med å prøve ut de forskjellige rusmidlene. Amfetamin var det som kom etter, det var noe jeg likte, jeg likte det ikke, jeg elsket det! Men følte fortsatt at kontrollen var der, for i starten får man en nedtur som skjærer langt inni sjela! Og på hver nedtur jeg hadde så var det absolutt siste gangen jeg skulle ta det! Men da jeg var oppe igjen, var det første jeg tenkte på en ny rus! Jeg fortsatte og fortsatte med en følelse jeg trodde var kontroll.. Jeg var 100% sikker på at jeg ruset meg med kontroll. Og da var mine grenser blitt sprøyter og opiater som Heroin osv... Her idag sitter jeg med en erfaring med å ta Amfetamin i sprøyte (gjort 5-6 ganger) og røyket Heroin, spist forskjellige morfin preparat. Selvom det vanligvis ikke er noe jeg bruker så kan jeg aldri stole på meg selv. Jeg sitter faktisk med følelsen av kontroll idag også, jeg vet at kontrollen over mitt rusmisbruk er borte, men føler jeg er ferdig med sprøyter og opiater, men jeg veit med den erfaring at jeg ikke skal stole fult på kontroll følelsen.  

 

Så jeg vil si, tenk dere om! Noen som kjenner seg igjen når dere leser dette? tenk dere grundig om! Jo mer du ruser deg vil kontrollen gradvis forsvinne. Og tankene om at du ikke er avhengig, prøv å legg rusen ifra deg om du har kontroll, se hvor lenge det vil gå før du sprekker, og at den falske kontroll følelsen backer deg opp til å ruse deg igjen. Søk da hjelp, for da har du et problem. 

Jeg skal ikke si noe annet enn at det å ruse seg er digg! Men skal heller ikke si noe annet enn at den falske digge følelsen, den er virkelig ikke verdt alt det vonde du må gå igjennom. For det blir bare verre og verre. Og jeg forstår alle rusproblemer, om du har mye du sliter med om det er fysisk eller psykisk, eller bare er nykjerrig av deg og er en partykonge, for det å ruse seg er uansett digg. Men tenk, nykjerrig? prøvd det? da er det vel ikke mer å være nykjerrig på, hvis du fortsatt velger å prøve igjen og igjen, da har rusen faktisk tatt over kontrollen din. 

Sånn var det med meg, jeg er 19 år og har prøvd så og si alt av rusmidler, det var min måte å flykte fra alle følelsene mine på. Jeg ga livet mitt, kontrollen min og alt til rusen. Det var ikke lenger jeg som bestemte det var narkotikan.

Så håper dere som vil prøve, forstår denne situasjonen, og at den faktisk er alvorlig. 

Ha en fin søndags kveld! :) 

 

Et STYGT men et bilde med sannhet som viser sitt.



 hahaha

 

En liten spørsmåls runde!

Hei og hå! :) Jeg vil begynne med å fortelle at jeg møtte 2 venninner på lørdag, 2 venninner utenfor rusmiljøet, fy så godt det var å se dere! Hun ene har jeg ikke sett på mange år, men dere skal vite å vi skratta og lo som i gamle dager, var sååå godt å være med venninner som de, for det har vært et stort savn!  

Og etter forrige innlegg har jeg også fått en del spørsmål rundt omkring, så tenkte å svare så godt jeg kan på de.

 

1.  Hva er en vanlig hverdag for deg?

 

Svar:  En vanlig hverdag for meg kan være så veldig forskjellig. Men jeg er sjeldent ute av hybelen, med mindre jeg skal på butikken. Hvis jeg har noe å ruse meg på sitter jeg stort sett inne eller hos en kompis å bare skravler og har det for det meste allright, hvis ikke så sitter jeg inne i hybelen ofte med angst. 

 

2.  Hva liker du best å ruse deg på og hvorfor?

Svar: Det er et ganske vanskelig spørsmål egentlig, da jeg har flere, men liker de på forskjellige måter. Ghb, Amfetamin og Mda vil jeg tro, men sku jeg valgt ett så vil det nok være Ghb. Og det fordi det har ikke den nedturen som Amfetamin og Mda. Så klart over langtids bruk fører det til kraftige depresjoner og er et meget farlig rusmiddel. 

 

3.  Hvordan har du klart å holde så mye skjult i så mange år med tanke på stefaren din?

Svar: Jeg var ganske liten da han kom inn i familien min å har ikke tenkt over alle løgnene hans, selv så åpenbare dem var. Og sykdommen hans var noe som var ganske tungt for meg, og hadde ikke lyst å snakke så mye om det samt fikk vi beskjed om å ikke snakke om det. Jeg hadde mamma og broren min, jeg snakket med og vi støttet hverandre i godt og vondt. Da jeg ble eldre og forsto mer var det vel i den grunn at jeg hadde følelsen av å ikke bli trodd og tenkte jeg selv var dum eller paranoid da jeg følte omtrent alt han fortalte og sa var løgner.

 

4.  Hva er favoritt fargen din?

Svar: Det har alltid vært sjokk rosa! :D hehe, og lilla og turkis

 

5.  Har du dyr?

Svar: ja, men ikke her jeg bor nå sammen med kjæresten min. Men hos mamma har jeg både hund, katt og marsvin :)

 

6.  Hvor ofte ruser du deg?

Svar: Kommer så an på, gjennomsnittlig kanskje 4 ganger i uken +/-

 

7.  Viste du hvor ille du faktisk ville få det om du begynte å ruse deg?

Svar: Nja, jeg viste jo, alle vet vel at livet som narkoman ikke er godt. Men en avhengighet begynner jo som regel med en tåkete tankegang, hvor man kun tenker på hva som er best akkurat her og nå og glemmer alt det andre, fremtiden ser man ikke. Så hadde aldri bestemt meg for å bli narkoman men bare fjerne det vonde der og da hver eneste dag.

 

8.  Har du igjen noen venner som ikke ruser seg?

Svar: som jeg begynte innlegget med så møtte jeg noen på Lørdag, jeg er ikke selv klar over at jeg har det siden jeg svært sjeldent er med de. Men de viste jo at de fremdeles er der, og flere som har sagt at de er der og det setter jeg stor pris på. Men jeg er vel så og si aldri med venner som er nykter'n. 

 

9.  Hva ser du frem til da du er rusfri?

Svar: Jeg ser frem til masse! Få tilbake livet, begynne på skole, få meg utdannelse, jobb og familie og at alt skal bli så myeee bedre enn nå! :)

 

10.  Hva gruer du deg mest til på institusjon?

Svar: Gruer meg til det meste.. Men det å komme sammen med masse nye folk, at alt er nytt.

 

11.  Hva tenker du hvis du og kjæresten din ikke kommer inn på samme institusjon?

Svar: Nå har vi jo fått plass begge to på samme institusjon, så det blir ikke noe problem. Men om det hadde blitt et problem så måtte vi bare gått vær for oss å jobbet oss igjennom til rusfrie, selvom det hadde vært kjett og tungt så er det bare noe vi måtte gjort til slutt.. Og vi har vært utrolig heldige som har fått dette tilbudet, for i starten blånektet vi å gå hver for oss, og hadde vel heller ikke vært så blid for det nå heller. Men begge er også nå klar for å ta tak i det vi sliter med så.. Veldig glad for sånn det ble til! :)

 

12.  Hva tror du skjer med forholdet deres da dere er rusfrie?

Svar: Da vi møttes var ingen av oss så veldig ute å kjørte, men vi var inne i det begge to. Og vi fant jo da masse vi hadde til felles, men mye interesse forsvinner jo med rusen.. Men merker det at når vi har noen rusfrie stunder sammen og i tillegg ikke har noe nedtur at vi har det så bra sammen, vi snakker mer, ler mer og generelt har det mye bedre sammen. Jeg tror at vi vil få det bedre sammen, at nedturene (selvfølgelig) forsvinner, de som har laget rotet vi har hatt. De paranoide tankene våre forsvinner og vi vil stole mer på hverandre. Og håper at kjærligheten vil blomstre mer ^^

 

13.  Har du tro på om du vil klare å komme deg ut av det?

Svar: Ja, det tror jeg. Jeg orker ikke å leve slik jeg gjør, men jeg trenger selvfølgelig hjelp med å endre tanke mønsteret mitt! 



 

Galskap, en liten bit

Hei... En stund siden jeg blogget sist, og fått en del spørsmål som vanlig når jeg ikke har blogget, om jeg har det bra. Og vel jeg kan ikke si at ting er BRA. Har sliti utrolig mye med depresjoner og angst, så har omtrent sitti i samme stilling å stirret i veggen.. Har veldig mye å tenke på om dagen som sliter meg helt ut. Mye av min og min families bakrunn har kommet frem. Og tenkte kanskje dele noen syke episoder som min x-stefar har gjort. 

  1. Vi skulle på bursdags feiring hos kusinen min, han kunne ikke bli med fordi han skulle jobbe, vel jaja ikke noe å gjøre med det. Da vi kom hjem sto døra på gløtt, alle lysene i huset sto på, tven sto på på en slags kristen kanal, veden var lagt i kors, loft døra sto åpen.. Min mor og bror var helt enige om at dette var han og bestemte oss for å rydde opp og holde kjeft om det, og vi nevnte ikke et ord om det og latet som ingenting. Da han kom hjem var han forbredt på en helt annen reaksjon, for det han ville oppnå var jo at vi skulle bli livredde og trenge han. Så da var han sur leeeenge. 
  2. Da min bror jobbet natt i helgene, hentet vi han alltid ved 3 tiden om natten. En kveld skulle x-stefar på sykehus. Jeg og mamma dro for å hente broren min, og på veien står det en bil på en bussholde plass som var skremmende lik hans bil, vi kjører bare forbi å henter bror. Veien tilbake velger vi å stoppe, der sitter han i bilen å sover, vi vekker han og da er han helt sløvet og sier at han bare ble så trøtt så han måtte ta seg en sove pause.
  3. For mange år siden kommer han hjem med verdens søteste bordercollie valp, og den ble vårt nye familie medlem som vi alle elsket. Gikk ikke lange tiden før hunden får sukkersyke, i følge han. Måtte ha spesial mat som vi veit idag var kjøpt på europris. Denne hunden skulle han jobbe hardt med å bli blodhund og det var ikke maken på. Han fikk aldri fingern ut av ræva så hunden var sikkert ikke bra nok da det var for sent å trene hun opp. Til slutt var hunden så syk å ble avlivet, og dyrlegen hennes hadde sluttet, som vi også har funnet ut at var løgn, for han har vi truffet fler ganger med vår nåværende hund. Den bordercollien virket ikke syk i det hele tatt, og var mest sansynelig ikke det heller. Får vi fikk aldri noe bevis for det. Rett etter skaffet han en ny bordercollie som er død en dag i dag..
  4. En gang han var på sykehus i Tyskland, lå han på rom med en kreft syk gutt på 14 år, fortalte meg så mye om han å jeg følte så synd på denne gutten, jeg spurte om å få snakke med han på telefon. Da kunne han plutselig ikke snakke fordi han hadde kreft i halsen. Senere på kvelden begynte han å skrive til meg på skypen til min x-stefar, foralte meg hvor nydelig jeg var og skrev veldig mye og lenge med han, han ba om bilde av meg hvor jeg viste hele meg, jeg sendte bilde og fikk respons på at han ville møte meg men han kom til å dø snart osv... Dette var selvsagt x-stefar selv som satt å skrev..
  5. Etter han var i Tyskland engang å jeg og mamma hentet han på gardemoen, hadde han sutti til besteforeldrene mine og sagt at han hadde sutti på flyet og det bare pippla blod ut av leggene hans. Dette fikk vi aldri vi høre og ikke så vi noe blod da vi hentet han.
  6. Det var løgner hele tiden, slang dritt mellom familien min så vi ble litt splittet fra hverandre. 
  7. Han har laget ufattelig mange falske facebook profiler for å følge med på hva vi driver med, chattet med meg som andre. Og sa alltid hvor fælt han mislikte facebook.

Også ting han sa, gjor og fikk meg til å gjøre.

Han fikk meg til å skulke skolen, juge til mamma og alle rundt meg, jeg fikk ikke dra til venninner men venninner kunne bli med meg hjem. han ga meg alkohol fler ganger i uken fra jeg var 14-16 år. løy om at den avdøde søsteren sin våket over meg og hvis jeg ikke gjor alt han ba om sku hu gjøre livet mitt kjipt. avtalen var hvis jeg lot han gjøre alt med meg og var hans så skulle han oppfylle mine drømmer om å møte Justin Bieber, Miley Cyrus. Aner ikke hvor mange timer jeg og han satt foran Ipaden å søkte og søkte mens jeg var drita full og han klådde og var ekkel mot meg. Sendte meg masse ekle skype meldinger, gikk inn på skypen min å gjorde slik at alle meldingene ble slettet for hver gang jeg logget av, heldigvis har politiet funnet igjen alle de meldingenen. 

Det er så utrolig mye. Jeg er lei av å skjule mine mørkeste tider og synes selv det hjelper mye å bare få det ut til verden. Den stille forsiktige jenta som jeg alltid har vært, mange har lurt på akkurat det. Jeg har hatt så mange tusen tanker som bare har svimmet rundt opp i hodet mitt, angst som skjærer i sjela. Hvert blikk som møtte meg følte jeg skam, jeg var ikke verdt noen ting. Jeg overga meg til rusen som hjalp meg lenge, både med å holde tankene og følelsene på plass. Idag har det blitt et problem, og nå er jeg klar for å ta tak i alle mine problemer, Har fått plass på instutisjon den 11 Januar så må si jeg gruer meg jævlig til å gi slipp på min aller bestevenn ''narkotika''  men jeg skal helt fint klare å leve uten den, den har rivet meg ned men den har også lært meg veldig mye. Jeg har opplevd og sett de verste ting, for i miljøet er det utrolig mye trist, jeg har tro på at jeg kommer sterkere ut av dette helvete. 

Hvis det er noen spørsmål så er det bare å spørre, å hvis det kommer mange spørsmål kan jeg jo ta en spørsmåls runde neste gang :) vi snakkes


Gammelt bilde, i starten av amfetamin misbruket. met-amfetamin perioden.

 

 

Les mer i arkivet » November 2018 » Juli 2018 » Mars 2018